24983003017_6d1982ba84_k.jpg
Produsenter av plastprodukter slipper for billig unna. Vi trenger en fullstendig gjennomgang av produsentansvarsordningen, skriver Svein Kamfjord.
Produsentansvarsordningen:

Gjenvinningens unnasluntrere

Avfall

Produsentene tar ikke ansvar for eget plastavfall, og myndighetene lar dem lure seg unna.

I motsetning til en forbrukerorientert bruk-og-kast-økonomi, sørger sirkulær økonomi for at ressursene blir lengst mulig i økonomien. Det oppnår vi bare ved å redusere råvarebruk, avfall, utslipp og energiforbruk til et minimum.

Et sentralt virkemiddel i Norges avfallspolitikk er derfor produsentansvar. Det er en ordning som innebærer at produsenter og importører har ansvar for produktene sine gjennom hele livsløpet – også når de har blitt avfall. Dette henger fint sammen med prinsippet om at «forurenser skal betale».

Underfinansiert system

Problemet er at dette ikke fungerer. Samtidig som myndighetene krever mer gjenbruk og gjenvinning, godtar de et system som er underfinansiert, og som roper etter tydeligere ansvar og rollefordeling.

Granavolden-plattformen slo regjeringen fast at Norge skal være et foregangsland i utvikling av en grønn sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre. For å sikre økt gjenvinning og gi insentiver til mer miljøvennlige produkter, må kostnadene ved innsamling, håndtering og gjenvinning bæres av produsentene. Det står i NOU 2002:19 (s. 63) at selve «kjernen i utvidet produsentansvar … er en omfordeling av ansvar fra kommuner til produsenter». 

Ordningen med produsentansvar har imidlertid motsatt effekt. Produsentene slipper stadig billigere unna, mens kommunen og innbyggerne må ta en stadig større del av regningen.

I utgangspunktet skal kommunene samle inn plast og levere det videre til returselskaper, som på vegne av produsentene står for den videre behandlingen. Et økonomisk uføre har imidlertid ført til at returselskapet Plastretur har sagt opp en rekke avtaler med kommuner og interkommunale selskaper (IKS). Dermed går plasten til forbrenning i stedet for gjenvinning. Miljøet taper og innbyggerne må betale.

Til alt overmål sier Plastretur at de nå vil redusere sin gjenvinningsgrad av plastemballasje fra 40 til 30 prosent. Det rimer dårlig med en målsetning om å være foregangsland innen sirkulær økonomi.

Hovedproblemet er naturligvis at produsentene ikke tar sin del av regningen, men skyver den over på returselskapene, kommunen og innbyggere. Den regningen betaler du og jeg for annen gang, siden vi ved kjøp av produkter allerede har betalt produsenter og importører for at de skal ta ansvar for avfallshåndteringen.  

Produsentene vil betale mindre

Mer plast i markedet og strengere krav til materialgjenvinning gjør at kommunenes kostnader øker. Likevel har betalingen fra produsentene stått stille siden 2012. Ved siste forhandling om avtaler ville de til og med betale enda mindre. 

I land som Østerrike, Nederland, Sveits og Belgia betaler produsentene rundt 7 kroner per kilo plast som kompensasjon til returselskapene. I Norge har produsentene betalt bare 1,4 kroner per kilo. Selv når dette øker til 3,5 kroner per kilo er vi under halvparten av land det er naturlig å sammenligne oss med. Det er et tydelig tegn på at produsentene løper fra sitt ansvar og lar innbyggerne betale regningen gjennom høyere renovasjonsgebyr.

Kommunene er avhengige av innbyggernes innsats for å få sortert plast så godt som mulig. Derfor opprettholder de kommunale avfallsselskapene sine sorteringsløsninger og andre tiltak de har ansvar for gjennom koronakrisen. Men så lenge produsentene ikke betaler for sin forurensning, blir det imidlertid lite penger igjen til innovasjon og ny teknologi når vi etter denne krisen skal møte stadig strengere krav til materialgjenvinning.

Regjeringen må handle. Vi trenger et utvalg som går gjennom alle ordningene for produsentansvar. Utvalget bør levere sin konklusjon samtidig med lansering av regjeringens strategi for sirkulær økonomi mot slutten av året. Oppslutningen om kildesortering er avhengig av at våre viktigste samarbeidspartnere – innbyggerne – har tro på gjenvinningsordningene. Hvis den tilliten forsvinner, er vi tilbake ved start.

(Denne kommentaren er tidligere publisert i Nationen)