Svein I Finanskomiteen (2)
Direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs under høring i næringskomiteen den 25. oktober.
Høringer om statsbudsjettet 2022:

Regjeringen må endre avgifter og fremme investeringer

Avfall

Mandag 25. oktober ble en «supermandag» for Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs med høringer i både finans- og i næringskomiteen om statsbudsjettet.

Temaene i finanskomiteen var materialavgift i stedet for forbrenningsavgift og ikke minst behovet for støtte til nødvendige investeringer i den sirkulære økonomien.

I næringskomiteen konsentrerte vi oss om investeringsstøtten, som denne komiteen har ansvaret for. Senere i uken vil vi fremføre alle våre budskap til den nye energi- og miljøkomiteen.

Forbrenningsavgift på avfall treffer ikke

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen igjen har foreslått avgift på forbrenning av avfall når målet er å redusere mengder avfall til forbrenning. Det treffer helt feil.

Det forrige Stortinget avviste daværende regjerings forslag om forbrenningsavgift i forbindelse med behandling av Klimaplanen. Det gjorde de rett i - fordi avgiften altså ikke treffer de som kan gjøre noe med problemet knyttet til at avfall må sendes til forbrenning.

Avgiften lever ikke opp til prinsippet om at forurenser betaler fordi det meste av avfallet som faktisk går til forbrenning er underlagt såkalt produsentansvar, og omfanget av slike ordninger øker fram mot 2025.

Med sannsynlig innføring av produsentansvar for alle typer tekstiler innen 2025, vil det til slutt være lite av det som brennes som ikke er omfattet.

Problemet er uansett at det selges for mye som ikke kan materialgjenvinnes, og som i realiteten bare kan brennes eller deponeres. Dette må vi stoppe. Det skjer ikke ved å avgiftslegge selve forbrenningen.

Et viktig poeng med produsentansvar er at produsenten er definert som forurenseren. De skal ha det finansielle ansvaret for håndteringen når produktet behandles som avfall. På den måten får de et insentiv til å endre sine produkter, slik det er angitt i EUs reviderte rammedirektiv for avfall.

Materialavgift er mulig

I budsjettdokumentene skriver regjeringen at en avgift høyere opp i verdikjeden vil kunne ha store økonomiske og administrative konsekvenser for importører, produsenter og avgiftsmyndigheter og være krevende å utforme og kontrollere. Ja, dette med kostnad for produsenter/importører er altså en del av poenget med «forurenser betaler».

Det står heller ikke noe om kostnadene som i stedet havner i fanget på innbyggerne gjennom avfallsgebyr, og at det er et brudd på både norske og europeiske regler, slik professor Erling Hjelmeng ved Universitetet i Oslo har påpekt i en utredning for Samfunnsbedriftene. Ikke minst bryter det med prinsippet om at forurenser skal betale, og undergraver slik sett produsentansvarsordningene.

Gir rette insentiver

Samfunnsbedriftene vil derfor igjen peke på materialavgift som mer treffsikker, og som gir de rette insentivene til produsentene for å endre sine produkter.

Samfunnsbedriftene vil vise til at det i løpet av 2022 innføres plastikkskatt i EU på 0,8 euro/kg plast som ikke er materialgjenvinnbar, og som altså må brennes. Samme type avgift er nå innført i land som Storbritannia og Spania.

Det konkrete politiske målet kan eksemplifiseres med Storbritannia, hvor de skriver at målet er «å gi et klart økonomisk insentiv for bedrifter til å bruke resirkulert plast ved produksjon av plastemballasje, noe som vil skape større etterspørsel etter dette materialet. Dette vil igjen stimulere til økt gjenvinning og innsamling av plastavfall, og lede det bort fra deponi eller forbrenning».

Dette lar seg altså gjennomføre, og det er vesentlig for å legge kostnaden på forurenseren som nå skal betale.

Støtte til nødvendige investeringer

De omfattende kravene som nå stilles om utsortering og materialgjenvinning, er grunnleggende for å gjennomføre en sirkulær økonomi. Det fordrer store investeringer i infrastruktur og nye løsninger.

Alle som bidrar til den sirkulære økonomien og investeringer i grønn teknologi, burde få tilgang til investeringsstøtte. I dag får bare kommersielle aktører finansiell støtte, og det er per i dag ikke disse det stilles krav til om utsortering.

Det er kommunale foretak som i økende grad får slike krav, og gradvis økende med kravene til økt materialgjenvinning fram mot 2035. Det haster med investeringer for å nå målene.

Ny rapport belyser kostnadene

På oppdrag fra Samfunnsbedriftene har Menon Economics utredet kostnadene ved å etterleve krav om økt utsortering for materialgjenvinning fram mot 2035, slik det fremstår fra EU og i vedtak fra Stortinget, samt i oppfølging fra miljømyndighetene.

Grovt sett er det snakk om ekstra kostnader ved behov for investeringer i teknologi og drift av nye systemer i størrelsesorden 1,2 milliarder til 2,2 milliarder kroner årlig i perioden fram til 2035. Isolert for investeringskostnaden, sier Menon denne vil ligge på 5,5 milliarder hvert 10. år.

Derfor må statsbudsjettet understreke at penger som tilføres ulike støtteordninger, slik som for eksempel Innovasjon Norge eller Enova, også må være tilgjengelig for de som nå har plikt til å levere på det grønne skiftet – uavhengig av eierskap.