Cecilie Bjelland

Dagens strømnett er ikke dimensjonert for energinasjonen Norge 2.0

Energi

Strømnettet er en av de største utfordringene i det norske kraftsystemet. I år som i fjor – på tross av en ganske annerledes norsk energihverdag. Energinasjonen Norge 2.0 trenger en risikovillig stat for å løse disse utfordringene. En stat som bygger på tidligere erfaringer og tilrettelegger for forskuttert nettutbygging.

2022 er så langt preget av den perfekte energistormen. Etterspørsel og produksjon av fornybar energi er ennå ikke i balanse, og en krigersk russisk nabo setter markedet i alarmberedskap.

Forskjellen fra våren 2021 er påtakelig. Da ventet vi på en energimelding full av industrioptimisme med ny fornybar energi som vårt fremste konkurransefortrinn. I fjor var blikket hevet mot en horisont full av nye arbeidsplasser innen batteriproduksjon, datasentre og hydrogen over hele landet. Det forutsatte riktignok at kraften kom fram til de framtidige arbeidsplassene, uten «energilekkasje» over utenlandskabler eller skyhøye prisforskjeller på grunn av mangelfulle linjer mellom prisingsområder.

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Men en grunnleggende utfordring er den samme i år, som i fjor, nemlig det faktum at dagens strømnett rett og slett ikke er dimensjonert for energinasjonen Norge 2.0.

Dagens nettproblemer kan også forklares med to ord - «samfunnsøkonomisk lønnsomhet». Dette begrepet har forhindret mye sløsing av offentlige ressurser, men kan også misbrukes og bli en tvangstrøye som hindrer innovasjon og nye markedsmuligheter. Og da er vi ved kjernen av dagens situasjon. Vår styringsmodell for utbygging av strømnett støtter ikke den endringstakten vi nå trenger i Norge 2.0.

Energimyndighetene med Statnett i spissen har i for mange år forventet to streker under den økonomiske beregningen før nye linjer blir planlagt og startet utbygget – for så å bli ferdigstilt 10–15 år frem i tid. Nå ser vi konsekvensene. Modellen holder ikke lenger. Fornybarsamfunnet krever handlekraft og raske beslutninger, ikke krav til anleggsbidrag og 8-10 års investeringsplaner.

Løsningen er imidlertid snublende nær. Vi kan ta politikerne på ordet og bokstavelig talt bygge fornybarsamfunnet på skuldrene av vårt olje- og gasseventyr. For hva gjorde Norge da vi for noen tiår siden hadde et gassoverskudd som stod i veien for oljeutvinning og nye arbeidsplasser i «oljå»? Den norske stat tok ansvar for å få energien til et mulig marked gjennom en forskuttert utbygging av tidenes infrastrukturprosjekt. Gjennom sitt 100 % eierskap i Statoil og et 78 % sokkelskatteregime, tok staten det alt vesentligste av kostnad og risiko knyttet til et gassrørledningssystem mot et umodent europeisk gassmarked. En framtidsrettet utbyggingsbeslutning uten to streker under svaret, men en beslutning som siden har vist seg «samfunnsmessig rasjonell» for utviklingen av det norske samfunnet.

Trenger risikovillig stat

Energinasjonen Norge 2.0 kaller på en stat som tør og vil bygge på tidligere erfaringer. En risikovillig stat som tillater at nettselskap og Statnett løser flaskehalser og tilrettelegger for sikker flyt av elektrisitet til nye norske arbeidsplasser, når de trenger det. Ikke fordi lønnsomheten er garantert på investeringstidspunktet, men fordi det er rasjonelt og framtidsrettet. Helt i samsvar med dagens energilov.

Samfunnsbedriftene har derfor anmodet Strømnettutvalget om endringer i dagens finansieringsregime for strømnettet. Innovasjon og nye markedsmuligheter lar seg ikke alltid regne hjem i tradisjonelle Excel-ark. Vi må erkjenne at politiske energiambisjoner og dagens forvaltningsregime henger dårlig sammen. Vi trenger derfor tydelige, nye retningslinjer som sikrer forskuttert infrastruktur i Norge for å sikre likere strømpriser - så vel som nye fornybare arbeidsplasser over hele landet.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Europower.)