Distribusjon og transmisjon natur 07.JPG

Skrap det funksjonelle skillet

Energi

Det er tungtveiende grunner til at Stortinget bør skrape kravet om det funksjonelle skillet for nettselskap med under 30.000 kunder.

Da Senterpartiet la frem representantforslag om å oppheve kravet om funksjonelt skille for selskap med under 30.000 kunder, stod de ikke alene. Arbeiderpartiet og SV er etter det vi kjenner til positive til tanken. Kristelig Folkeparti har tungen på vektskålen når saken kommer til avstemming, trolig en gang på vårparten. Da saken var oppe sist, ønsket KrF en skikkelig utredning av merkostnadene kravet medfører før loven skulle vedtas.

KrF har en gylden sjanse til å forhindre skade før den inntreffer. KrF har også en gylden sjanse til å tilføre troverdighet til rollen som parti for befolkning også utenfor byene. Vi håper partiet griper sjansen.

Samfunnet er i rask endring. Flere og flere tjenester flyttes over på nettbrettet/digitale plattformer. Ettersom Norge er blant verdens mest digitaliserte nasjoner, reduseres behovet for sentralisering av tjenester og arbeidsplasser i byene. Nordmenn har samme tilgang til kommunikasjonsmidler, underholdning og tjenester i Odda som i Oslo, i Ballangen som i Bergen. Den digitale revolusjonen øker valgmulighetene: Om du vil, kan du leve like godt på bygda som i byen. Den distriktspolitiske vinden som blåste over landet under stortingsvalget er et ektefødt barn av utviklingen.

For at denne valgmuligheten skal kunne bevares, er det avgjørende at barnefamiliene som trekker mot landlige strøk har attraktive arbeidsplasser å gå til. Med økende utdannelsesnivå og digital kompetanse i befolkningen, fremstår nettopp de teknologitunge arbeidsplassene som attraktive. Når grensene mellom kraftselskap og rendyrkede IKT-selskap viskes ut, er det nettopp kraftselskapene - og ikke minst nettet – som i årene fremover vil kunne være vinnere i kampen om de gode hodene.

Det er besynderlig at noen vil stikke kjepper i hjulene for denne utviklingen. Når kravet om det funksjonelle skillet tres nedover ørene på kraftselskapene, vil virkningen være å undergrave muligheten for at teknologiintensive kompetansearbeidsplasser slår rot utenfor bystrøk. Når nettet må skilles ut i eget selskap med egen ledelse, øker det presset på eierne for å selge til store, pengesterke enheter i byene.

Det er unødvendig dyrt. Uavhengig av hvilken definisjon av «ledelse» NVE lander på i forskriften til loven, sier det seg selv at en situasjon hvor selskapene ikke får brukt ressursene hvor og når de trengs, vil påføre ekstra kostnader. I motsetning til bildet NVE og større selskaper gjerne maler, er det mange eksempler på høyeffektive, mindre selskaper her til lands. Disse selskapene vil først bli påført en betydelig omstillingskostnad, og deretter årlige merkostnader som følge av at flere ledelsesfunksjoner må lønnes, og flere styremedlemmer må honoreres. Dette er kostnader de store selskapene, som i henhold til europeisk lovgivning allerede har innført et skille, slipper. Resultatet blir dermed at de effektive små påføres kostnader, og at de store rykker videre opp på effektivitetsmålingen.

Det blir som å legge bly i skoene på én av hekkeløperne før startskuddet går.

Merkostnaden for det funksjonelle skillet har tidligere blitt anslått til å beløpe seg til rundt 100 millioner kroner årlig og med betydelige engangskostnader i tillegg. Kostnaden skyves over på kundene, i form av økt nettleie. Når NVE uttrykker bekymring for kostnadsnivået i nettet, er det ikke åpenbart lurt å forskriftsfeste en unødvendig kostnadsøkning.

Europa har sett dette. På kontinentet har EU sett det som både byråkratisk, upraktisk og dyrt å kreve oppsplitting av kraftselskapene med under 100.000 kunder. Det er ingenting som tilsier at det skal være mindre byråkratisk, upraktisk og dyrt å innføre kravet her på berget.

Det hemmer utvikling. Det samfunnsmessige regnskapet til de mindre kraftselskapene er solid. Selskapene bidrar med positive ringvirkninger i lokalsamfunnene. I tillegg til at selskapene gjerne anskaffer lokale varer og tjenester, er det også flere eksempler på at mindre selskaper har satset sammen med nystartede aktører i energisektoren. Mens slike samarbeid ikke alltid har vært gullgruver, har det bidratt med oppdatert kompetanse til de lokale kraftselskapene. Det er i seg selv positivt. Om kraftselskapene i distriktene kjøpes opp av enheter i byene, går en glipp av kontakten med næringskrefter i lokalmiljøene.

Det er disse tankene Krf bør ha i hodet når Senterpartiets forslag skal behandles, først i energi- og miljøkomiteen, før den kommer til votering. Vi håper hensynet til sunn utvikling også utenfor byene, vil være førende.