Det finnes få steder i Norge der kjernekraft er mindre abstrakt enn i Halden. Reaktoren ligger inne i fjellet, bare et steinkast fra industrien og sentrum. Den var i drift fra slutten av 1950-tallet til 2018. Fortsatt er Halden et internasjonalt knutepunkt for forskning på kjernekraftanlegg og reaktorsikkerhet.
Samfunnsbedriftene besøkte denne uka Institutt for energiteknikk (IFE) og Norsk nukleær dekommisjonering (NND) i Halden. Vi er sekretariat for Norske kjernekraftkommuner (NKK), som samler over 60 kommuner og fylkeskommuner som vil utrede kjernekraft. Styreleder i NKK er Haldens ordfører Fredrik Holm, og han stilte som vertskap i hjembyen.
– Halden er i verdenstoppen på flere områder innen kjernekraft, og vi kan også bli ledende på dekommisjonering av kjernekraftanlegg, sier Holm.
Dekommisjonering? Vi kommer tilbake til det. Men først litt historie.
Atomkrafthistorie
IFE ble opprettet i 1948 og er et internasjonalt forskningsinstitutt for energi- og nukleærteknologi.
Akkurat det siste skulle bli en reise som satte Halden på atomkraftkartet. Haldenreaktoren stod klar i 1958, og gjorde at Norge ble det sjette landet i verden med egen atomreaktor. Den ble drevet som et internasjonalt samarbeidsprosjekt, hvor man jobbet med å kartlegge data som gjelder sikkerhet og sertifisering av reaktoranlegg.


Inngangspartiet til Haldenreaktoren i 1950-årene (øverst) og fra kontrollrommet i Haldenreaktoren (nederst). Foto: NND/IFE
Reaktoren var i drift fram til 2018, men IFE leder fortsatt Halden-prosjektet, som er et OECD-samarbeid som 13 land finansierer. I dag jobber de med kontrollrom, simulatorer og samspillet mellom mennesker og teknologi i kjernekraftverk over hele verden.
– Vi har sannsynligvis Europas største samling av industripsykologer. De jobber med integrasjon mellom mennesker og teknologi. For eksempel hvor mye man kan automatisere før det blir uansvarlig, sier seniorrådgiver Edvin Edvardsen i IFE.
Han forteller at dette er et område hvor deres kompetanse også er etterspurt fra andre næringer, som olje og gass og lufttransport.

– Jeg tror ikke det finnes et eneste kjernekraftverk i verden som ikke har norsk teknologi fra Halden, sier seniorrådgiver Edvin Edvardsen ved Institutt for energiteknikk (IFE). Foto: Steinar Q. Andersen
Aldrende kompetanse
Kjernekraftkompetansen i Halden sirkler rundt tre hovedområder.
– Vi jobber med kontrollrom og fjernoperasjoner, drift og sikkerhet i kjernekraftverk, og avanserte instrumenter til kraftverk. Jeg tror ikke det finnes et eneste kjernekraftverk i verden som ikke har norsk teknologi fra Halden, sier Edvardsen.
Ved IFE jobber det 550 ansatte fra 40 nasjoner. De har også tre reaktorer på Kjeller, men den største er i Halden, som altså var i drift i 60 år.
– Mange av de som bygde verdens kjernekraftverk har gått av med pensjon eller er døde. Hos oss er snittalderen blant de som jobber med Haldenreaktoren 59 år, sier Edvardsen.
Han mener det er et tankekors at Norge har kompetanse som få land på vår størrelse har, men at den vil forsvinne hvis den ikke blir brukt og ført videre.
– Det å bygge et kjernekraftverk er en grei teknisk jobb, men en sosial utfordring. Det er tilliten i lokalsamfunnet som avgjør om et kjernekraftanlegg blir bygget og lykkes. Haldenreaktoren tok tre år fra beslutning til anlegget stod ferdig. I dag kan prosessen ta 20 år, sier Edvardsen.
Hele livsløpet
Og så – endelig: dekommisjonering.
– Dekommisjonering er ikke det samme som demontering av et anlegg. Det er en kompleks jobb som tar lang tid, og som innebærer alle ulike aktiviteter som trengs for å ta et område ut av regulatorisk kontroll, sier kommunikasjonsdirektør Martin Andreasson i Norsk nukleær dekommisjonering (NND).

– Kjernekraftverkene rundt i verden ble bygget i stor grad på 1960- og 1970-tallet. De har en levetid på 60-80 år, noe som betyr at vi nå går inn i en betydelig dekommisjoneringstid, sier kommunikasjonsdirektør Martin Andreasson i Norsk nukleær dekommisjonering (NND). Foto: Steinar Q. Andersen
– Det er 27 krav som må innfris før et kjernekraftanlegg er ute av slik regulatorisk kontroll. Det betyr at man ikke lenger oppfatter området som farlig, og da trenger man ikke lenger konsesjon.
Kjernekraftverkene rundt i verden ble bygget i stor grad på 1960- og 1970-tallet. De har en levetid på 60-80 år, noe som betyr at vi nå går inn i en betydelig dekommisjoneringstid.
– Derfor leter vi etter uniforme løsninger for dekommisjonering som gjør det billigere å utføre prosessen fra sted til sted. Vi har en aldrende kjernekraftflåte i verden i dag, og et massivt behov for dekommisjonering, sier Andreasson.
Hans arbeidsgiver NND er en statlig etat som skal avvikle forskningsreaktorene i Halden og på Kjeller og ta hånd om avfallet. Etaten har overtatt Halden-reaktoren og vokser fra rundt 220 til om lag 400 ansatte når driftsfolkene fra IFE flyttes over.
– Et kjernekraftverk tar rundt 15 år å bygge, og et moderne anlegg kan være i drift i opptil 100 år, før man må bruke 20–30 år på å avvikle dem. Et land som velger kjernekraft, må altså ha stabile institusjoner i opptil 150 år, sier Andreasson og legger til at deponi for brukt brensel ikke akkurat finnes på hvert nes.
Norden i tet
– Faktisk er en stor del av atomavfallet fra verdens kjernekraftverk ikke deponert ennå. Det ligger på lager, sier Andreasson.
– Man kan selvsagt sette spørsmålstegn ved at atomavfall ligger «midlertidig» på lager i 50-70 år, men perspektivet for deponering av atomavfall er jo gjerne 100 000 år.
Kjernekraftutvalget peker i sin rapport (
NOU 2026: 4) at det er store faste kostnader til deponi og tilsyn, og at det gjør det for dyrt å bygge «litt» kjernekraft. Finland har nylig åpnet et deponi for brukt brensel i år, og Sverige startet byggingen av et lignende deponi i 2025.

– Haldenreaktoren ligger inne i et fjell midt blant industri og boliger i Halden. På toppen av berget bak IFE er det noen som bokstavelig talt har bygget hus på toppen av et kjernekraftverk. Foto: Steinar Q. Andersen
– Det er litt spesielt med nukleær industri. Det ligger en langsiktig forpliktelse i å bygge kjernekraft. Det er mye lenger enn de aller fleste industrier, sier Andreasson.
Og der kommer Halden-ordfører Fredrik Holms utsagn i riktig perspektiv.
– Dekommisjonering er noe alle som ønsker kjernekraft må ta på alvor. I Norske kjernekraftkommuner (NKK) mener vi det er riktig å snakke om hele livsløpet til kjernekraftverk, fra lokalisering og beredskap til avfall og avvikling. Mange aktører sier at andre får ta seg av det praktiske rundt avfall, men vi tar også høyde for de utfordrende sidene ved kjernekraft. Vi tar dette seriøst, og Norge kan virkelig bli verdensledende på dekommisjonering, sier Holm og tar sats:
– Det finnes ikke ett eneste scenario der verden blir utlippsfri uten hjelp av kjernekraft. Og Norge har sagt at vi skal ta vårt ansvar i arbeidet mot en utslippsfri verden, sier Holm.
Vente eller starte
Kjernekraftutvalget anbefaler at Norge ikke starter en omfattende prosess for å bli et kjernekraftland nå. I stedet foreslår utvalget et nasjonalt kompetanseprosjekt.
– Samtidig anslår utvalget at det tar minst 20 år fra forberedelsene starter til den første reaktoren er i drift. Vi mener det er et argument for å begynne, ikke for å vente, sier direktør Mona Adolfsen i Samfunnsbedriftene Energi og IKT.
Hun sier at Samfunnsbedriftene er teknologinøytrale. De organiserer rundt 135 små og mellomstore energiselskaper som bygger vannkraft, vindkraft, solkraft og fjernvarme.
– Det er disse teknologiene som må dekke kraftbehovet de neste tiårene. Ifølge kjernekraftutvalget kan kjernekraft tidligst komme på midten av 2040-tallet. Arbeid med regelverk, tilsyn og kompetanse binder ingen til å bygge. Men det gir Stortinget et reelt valg senere, sier Adolfsen.

I inngangspartiet hos IFE henger det synlige beviset på at Haldenreaktoren har fått William J. Kroll Zirconium-medaljen, som er divisjonen rett under Nobelprisen. Foto: Steinar Q. Andersen
Hun mener Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) må styrkes betydelig hvis kjernekraft skal bli aktuelt, og universitetene må bygge opp fagmiljøer.
– Regjeringen bør sette i gang dette arbeidet nå, ikke vente til etter stortingsmeldingen som kommer i 2028, sier Adolfsen.
Både Samfunnsbedriftene og NKK mener at kommunene må med fra start. Det var også hovedbudskapet i NKKs høringssvar til
kjernekraftutvalgets rapport i oktober.
– En liten kommune kan ikke bygge opp kompetanse på atomberedskap på egen hånd. Men uten lokal tillit blir det ikke kjernekraft noe sted, sier daglig leder Tina Melfjord-Piontek i NKK.
– På 1950-tallet gikk det noen få år fra beslutning til ferdig reaktor i Halden. Det kommer ikke til å skje igjen, og det er heller ikke poenget. Poenget er at kunnskapen fortsatt finnes, i et fjell i Østfold og hos folk som snart går av med pensjon. Det ville vært synd om vi lot den forsvinne mens vi venter på å bestemme oss, sier Melfjord-Piontek.

Fra besøket Samfunnsbedriftene og Norske kjernekraftkommuner (NKK) hadde hos Norsk nukleær dekommisjonering (NND) i Halden. Fra venstre: Halden-ordfører og NKK-styreleder Fredrik Holm, Iselin Lothe, Heidi Korpberget, Tina Melfjord-Piontek, Eskil Lunde Jensen, Mona Adolfsen (alle Samfunnsbedriftene), seniorrådgiver Edvin Edvardsen i IFE, kommunikasjonsdirektør Martin Andreasson i NND, Eleonore Hånde og Steinar Q. Andersen (begge Samfunnsbedriftene). Foto: Fredrik Holm