Hvorfor tviholder regjeringen på en tapt energikamp?

Kritikken haglet da regjeringen i høst la fram sitt forslag om å senke nedre grense for grunnrenteskatt på vannkraft.

Forslaget ville rammet en rekke småkraftprodusenter, stoppet nødvendig kraftutbygging, og overført kraftinntekter fra kommunene til staten. Heldigvis sørget Senterpartiet for at opposisjonen på Stortinget stoppet forslaget.

Med stortingsflertallet mot seg, skulle man tro at forslaget ville blitt lagt vekk. Men i stedet velger regjeringen å sende det ut på høring.

Det må være lov å spørre hvorfor regjeringen tviholder på et forslag som allerede er avvist. Vi frykter at dette er et signal om at regjeringen bare har satt saken på pause, og ikke har planer om å gi den opp.

Både bransjen og opposisjonen på Stortinget har lagt ned mye arbeid i å forklare regjeringen hvorfor dette er et dårlig forslag. Det gir ikke mer kraftutbygging, men bidrar snarere til å stoppe opp mange initiativ.

Forslaget skaper også unødvendig utrygghet i norsk kraftpolitikk. Når rammevilkårene blir uforutsigbare, skremmer det investorer og bidrar til stans i både planlegging og utbygging. Mange kraftverk som lønner seg med dagens regime, ville bli for usikre med en sterkere skattlegging.

På toppen av det hele viser flere beregninger blant medlemmer i Samfunnsbedriftene Energi og IKT at deres eiere – norske kommuner – vil tape betydelig med inntekter på regjeringens forslag. Som om ikke kommuneøkonomien allerede var under press. Kommuner som avsetter arealer og legger til rette for nødvendig kraftproduksjon, er avhengige av alle inntektene de kan få.

Det har Senterpartiet og høyresiden på Stortinget forstått, og de har sagt et klart nei til forslaget. De har sågar kommet med et representantforslag der de ber om at forslaget til endring trekkes. Det er vanskelig å se hvordan regjeringen kan få flertall for et slikt forslag. Så hvorfor vil de da likevel gjennomføre høringen?

Når regjeringen fortsetter med sin tapte kamp, sørger de for at kommuner, kraftselskaper og et betydelig antall innleide konsulenter og fagmiljøer vil bruke unødvendig mye tid og krefter på å utarbeide høringssvar. Dette er ressurser som kunne vært brukt på noe annet og mer konstruktivt.

Man kan selvsagt innvende at man ikke trenger å svare på høringen, siden flertallet på Stortinget har bestemt seg. Men så lenge regjeringen fortsetter sin kamp, er det mye som tyder på at dette ikke er siste gang det kommer forslag om endringer i grunnrenteskatten som vil utgjøre en skatteskjerping for kraftselskapene. Da blir det vanskelig å sitte stille. 

Regjeringen skaper derfor unødvendig mye uro i en kraftbransje som aller helst vil brette opp ermene for å møte det stadig økende behovet for mer kraft. Når forslag som er klart avvist av Stortinget likevel sendes på høring, svekker det forutsigbarheten i skatte- og energipolitikken. Det er nettopp denne forutsigbarheten som er avgjørende for investeringer i ny kraft.

Norge trenger mer kraft – raskere enn før. Da trenger vi stabile rammevilkår og incentiver for ny kraft – ikke skatteforslag som holder investeringer i sjakk.