– Det er lite fremoverlent, sier Britt Helen Aasbø om utkastet til ny krisesenterlov. Hun er daglig leder for Krisesenter Vest IKS, som eies av 16 kommuner på Vestlandet.
I lovutkastet kreves det at krisesentre fortsatt skal ha adskilte tilbud for kvinner og menn. Det betyr blant annet egne botilbud og egne innganger.
Dette har flere negative følger, mener hun, og får støtte av daglig leder Hege K. Edvardsen ved Romerike krisesenter.
– Vi har erfart at det er lettere å ha et godt tilbud til flere, med et integrert senter. Det gjelder særlig for barn som bor med fedrene sine, for skeive og for ikke-binære.
– I tillegg kan vi bruke bygget langt mer fleksibelt, slik at også kvinner og deres barn får en mer tilpasset tjeneste.
På Romerike har de nå i snart fire år testet ut et botilbud som er åpent for alle, uavhengig av kjønn og kjønnsidentitet. Det var styret, de ansatte og Edvardsen selv som tok initiativ til dette.
Støttes av forskning
Og prosjektet på Romerike har blitt lagt merke til. Da NOVA evaluerte forsøksordningen, konkluderte de positivt. Noen av funnene er:
- Så vel kvinner som menn og barn opplever at de har fått god hjelp og støtte. Alle har følt seg trygge under oppholdet.
- For barn som kommer til krisesenteret med sin far, er det en betydelig bedring av situasjonen.
- Menn har fått et mer likeverdig tilbud. De har tilgang til et større fellesskap med andre beboere samtidig som ansatte er mer tilgjengelige.
- For de fleste kvinnene har det vært uproblematisk å dele fellesarealer med menn.
- Det har ikke oppstått sikkerhetsutfordringer.
Ifølge forskerne trengs det også mer kunnskap. Kan kvinner med behov for skjerming fra menn, bli isolert i en integrert tjeneste? Vil kvinner fra patriarkalske samfunn la være å oppsøke krisesentre som ikke er kjønnsdelt?
– Kvinner som har opplevd den mest alvorligste volden, kan ha behov for å skjerme seg fra både menn og kvinner. Og da har vi erfart at skjermet avdeling fungerer bra. Vi har i liten grad opplevd at de har hatt behov for skjerming på grunn av menn, sier Edvardsen.
Men hun mener at man også kan argumentere motsatt. For det å møte både kvinner og menn, er jo det normale i samfunnet.
– Det er viktig at de voldsutsatte bygger opp en følelse av trygghet rundt folk, uavhengig av kjønn. Og da kan et blandet bofellesskap like gjerne være noe som er sunt for disse kvinnene.
Må gjenspeile samfunnet
Enkelte mener likevel at kvinner fra sterkt patriarkalske samfunn vil kvie seg for å komme til krisesentre som er åpne for alle.
– Men erfaringen vår, etter snart fire år med integrert krisesenter, er at pågangen har økt for hvert år. Og andelen beboere med innvandrerbakgrunn har vært på 70-80 prosent i hele prosjektperioden. Det er høyere enn det nasjonale gjennomsnittet.
– Vi har også folk med kulturkompetanse som kan gå i dialog med de ulike miljøene og skape tillit.
Edvardsen mener dessuten at man kan styrke det forebyggende arbeidet ved å åpne krisesentre for alle.
– Gutter som har vokst opp med en voldelig far, får jo nå et signal av at menn ikke får komme inn på avdelingen. De kan få bekreftet sine erfaringer om at menn er farlige.
– Hva gjør det med unge gutter? Det er viktig at de har gode forbilder, og ikke forbinder maskulinitet med noe negativt. De skal jo selv en dag bli menn.
– Vi må utvikle tjenesten vår i forhold til samfunnet. Og det er dessverre en kjensgjerning at det også forekommer vold i likekjønnede forhold, supplerer Aasbø.
– Terskelen for menn og for skeive blir lavere, dersom lovkravet til kjønnsdeling tas bort.
En del barn kommer i følge med sin far. De skal også få være sammen med andre barn i egnede fasiliteter. Det skal legges til rette for trygghet, utvikling og trivsel. Og det er vanskelig å gjennomføre med adskilte botilbud.
Dobbelt opp er dyrt
Dette er også et spørsmål om kostnader. For det er dyrt med boarealer, oppholdsrom og alle tjenestene som følger med.
– Det er ekstremt ressurskrevende å opprettholde to likestilte tilbud. Hver avdeling trenger kvalifisert personale med døgnbemanning. Kommuner flest har stram økonomi, sier Aasbø.
Begge lederne mener at krisesentrene selv må få bestemme hvordan de tilrettelegger tjenesten, om de er åpne for alle, eller om de vil skille mellom kvinner og menn.
– En lovpålagt kjønnsdeling er et unødvendig detaljert og strengt lovkrav, som slår uheldig ut for flere brukergrupper, sier Aasbø.
For det er ikke slik at alle i bransjen synes at krisesentre skal være kjønnsnøytrale. Et flertall støtter at krisesentrene kan være integrert.
– Det viktige for oss er at dette ikke er noe som staten bør få bestemme gjennom en lov. Det bør være opp til kommunene selv, avslutter Aasbø.