Livsviktig beredskap er avhengig av samarbeid

Vi lever i en tid preget av krig, konflikt og et klima i endring. I denne konteksten er det fortsatt kommunenes brann- og redningstjenester som skal sørge for trygghet ved ulykker og kriser.

Samtidig sliter mange kommuner med dårlig økonomi, fraflytting og mangel på fagfolk. De får stadig flere og mer komplekse oppgaver, men uten tilsvarende ressurser.

Stortinget har nylig behandlet viktige saker om beredskap: Forsvaret får økte midler, og totalberedskapsmeldingen løfter sivil beredskap. Samtidig har Stortinget sett nærmere på brann- og redningstjenestens oppgaver, struktur og organisering.

Likevel mangler det tiltak som faktisk hjelper kommunene med å løse alle oppgavene. Det er lite realisme i å tro at små kommuner kan klare dette alene.

Det finnes to muligheter: Endre kommunestrukturen eller styrke samarbeid over kommunegrenser. Siden sammenslåing er politisk uaktuelt, er interkommunalt samarbeid eneste realistiske løsning.

KS har nylig kartlagt omfang og effekt av interkommunalt samarbeid innen beredskap og samfunnssikkerhet. Det er de største kommunene som samarbeider mest, mens de små kommunene – som har størst behov – samarbeider minst. Det er et paradoks. 

Der samarbeid faktisk finnes, rapporteres det om stor nytte. Flest samarbeid skjer innen brann og redning, men også her er potensialet fortsatt stort. 

I dag finnes det 194 brann- og redningstjenester i Norge. Hele 90 av disse opererer med til sammen under ett årsverk. Det kan inkludere både brannsjef, forebyggingsleder, beredskapsleder og et fullt mannskap med brannkonstabler. Som til sammen altså utgjør mindre enn ett eneste årsverk! Det sier noe om hvor sårbare vi er.

Brann- og redningstjenestene gjør en imponerende innsats, men er ikke dimensjonert for flom, ras eller store branner – hendelser som blir vanligere.

Finland har svart på tilsvarende utfordringer ved å overføre alt ansvar for brann, beredskap og helse fra kommune til fylke. Her hjemme har Norsk brannfaglig landsforbund (NBLF) foreslått 12 større enheter etter politidistriktsmodellen.

Samfunnsbedriftene mener brann- og redningstjenesten fortsatt bør være kommunalt forankret. Vi må ha langt færre og større enheter, selv om 12 brann- og redningstjenester verken er praktisk eller politisk gjennomførbart på kort sikt.

I stedet bør det være krav om heltidsledelse av brann- og redningstjenester, og krav om mer formalisert samarbeid over kommunegrensene.

Disse spørsmålene får lite plass i valgkampen, og stortingsmeldingene sier lite konkret om hvordan kommunene skal løse hele spekteret fra hverdagsulykker til krig. Senterpartiets frykt for sentralisering har preget debatten, men det er i beste fall en misforståelse.

Det er lovbestemt at brann- og beredskapsressursene fortsatt skal være lokalisert der folk bor.

Interkommunalt samarbeid bidrar ikke til sentralisering av brannbiler og brannkonstabler, men gir derimot mulighet for heltidsstillinger, økt kompetanse og profesjonalisering av tjenesten. 

Det er helt nødvendig for å styrke beredskapen i hele landet, spesielt i områder med lav befolkningstetthet og begrensede ressurser.