Samfunnsbedriftene Brann og redning møtte 13. april politisk ledelse i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Der løftet vi en problemstilling om at kommunesektoren, brann- og redningstjenesten og 110-sentralene ikke er rigget for å delta i utvikling og utrulling av Nytt Nødnett slik prosjektet nå er lagt opp.
Møtet ble gjennomført med statssekretær Kristine Kallset (JD) og statssekretær Anette Kristine Davidsen (DFD).
Uklar gjennomføring
Det er positivt at departementene tydelig signaliserer at de ønsker innspill fra brann- og redningstjenesten og 110-sentralene. Intensjonene er i stor grad sammenfallende: Nytt Nødnett skal bli et reelt beredskapsløft med flere muligheter og bruksområder.
Samtidig er det et tydelig gap mellom ambisjon og gjennomføringsmodell.
Statssekretær Anette Kristine Davidsen understreket at tidslinjen ligger fast. Ambisjonen er å være ferdig med utrullingen til 2031, og nedsiden er stor hvis man skal forlenge dagens TETRA-baserte nett.
Det gir en klar føring: utviklingen går videre - spørsmålet er om kommunesektoren faktisk er med.
Skjev risikofordeling
Dagens Nødnett har levert gevinster innen samhandling, situasjonsforståelse og operativ effektivitet. Forventningene til Nytt Nødnett er derfor høye.
Utfordringen er at finansierings- og styringsmodellen ikke reflekterer realitetene i kommunesektoren generelt, og brann og 110 spesielt.
Kommunene er blant de største brukerne av Nødnett, men mangler både økonomisk handlingsrom og kapasitet til å delta i utviklings- og utrullingsløpet.
Konsekvensbildet er tydelig:
- Ressurspersoner må frikjøpes for å bidra i utvikling og utrulling, særlig fra brann og 110.
- Disse midlene finnes i liten grad tilgjengelig lokalt.
- Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har bedt om midler gjennom satsingsforslag uten å få gjennomslag.
Resultatet er en reell risiko for at kommunene, og dermed brann og 110, blir stående på perrongen mens utviklingen går videre.
Tre forutsetninger for å lykkes
Budskapet til departementene var konkret. Dette handler ikke om ønskelister, men om grunnleggende forutsetninger for å lykkes:
- Statlig finansiering av utvikling og utrulling
Kommunesektoren må behandles på linje med øvrige nødetater. Kostnader knyttet til utvikling og implementering må inn i prosjektets styringsramme og gjøres tilgjengelige for kommunene. - Ingen økte driftskostnader for kommunene
Dersom driftskostnadene øker utover dagens nivå, vil mange aktører redusere bruken til et minimum. Det vil direkte svekke samfunns- og beredskapsnytten av hele investeringen. - Kommunesektoren må inn i styringsmodellen
KDD må inn i prosjektrådet. I dag er det ingen som ivaretar helheten for kommunesektoren i styringen av prosjektet.
Statssekretær Davidsen tok med seg innspillene videre, og varslet at anbefalingen om KDDs plass i prosjektrådet vil bli vurdert, men uten å kunne gi noen garanti for utfallet.
Strukturell svakhet
Dagens organisering innebærer en tydelig ubalanse:
Fagdepartementene representerer sektorinteresser, men ingen har et helhetlig ansvar for kommunesektoren, samtidig som kommunene forventes å levere en betydelig del av beredskapseffekten.
Dette er et klassisk styringsparadoks: ansvar uten tilstrekkelig finansiering og påvirkning uten representasjon.
Risikoen er operativ
Signaler om innsparing i prosjektet forsterker risikoen. Dersom kostnadsnivået blir for høyt for brukerne, vil konsekvensen være lavere bruk, redusert samhandling og svekket beredskap.
Med andre ord: man risikerer å investere betydelige midler i et system som ikke utnyttes fullt ut.
Samfunnsbedriftene Brann og redning forventer at:
- Staten tar finansielt ansvar for kommunesektorens deltakelse.
- Driftsmodellen ikke undergraver faktisk bruk.
- Styringsmodellen justeres slik at KDD og kommunesektoren er representert.
Dette er nødvendige grep for å sikre at Nytt Nødnett blir et reelt beredskapsløft for hele landet.
Veien videre
Det er positivt at departementene aktivt ønsker innspill fra brann og 110. Det gir et handlingsrom – men det er tidskritisk.
Når ambisjonen om innføring rundt 2030 ligger fast, må også rammebetingelsene på plass i tide. Hvis ikke, er risikoen høy for at kommunene igjen blir sittende med ansvaret – uten å ha de nødvendige forutsetningene for å levere.
Det er ikke et bærekraftig utgangspunkt.