Ber om forutsigbare rammer for verdenssarvsentre

Nå har han sendt brev til Klima- og miljødepartementet (KLD) hvor han etterlyser en løsning for verdensarvsentrene. På lik linje med en rekke andre sliter Norges verdensarvsentre under koronakrisen. Det spesielle er at sentrene ikke har noe naturlig sted de kan gå for å få hjelp eller kompensasjon for tapte inntekter som følge av krisen. Det skaper stor usikkerhet for fremtiden. 

Norge har i dag sju ulike steder som er satt på UNESCOs liste over kultur- og naturarv av fremstående universell verdi. I tillegg kommer fire punkter på Struves Meridianbue. Disse verdensarvsentrene har fått sin autorisasjon fra Klima- og miljødepartementet (KLD) og Miljødirektoratet (MD), men har ikke fått noen økonomisk oppfølging herfra under den pågående koronakrisen.

– Verdensarvstedene er svært ulike, men har som fellesnevner at de er steder med stor universell interesse, noe som også betyr turisme. Den verdensomspennende koronakrisen har gitt store utfordringer fordi utenlandsk turisme har uteblitt, samtidig som myndighetene har pålagt publikumsinstitusjoner å holde stengt. Dette har medført at for eksempel Geirangerfjorden Verdsarv opplever en omsetningssvikt på 94 prosent, sier Øivind Brevik.

Han sier det ville vært naturlig at den som gir autorisasjon for drift av verdensarvsentre også ville iverksette grep for å sikre driften ved sentrene.

– Koronakrisen har imidlertid vist at verdensarvsentrene ikke har et felles tilbud om hjelp, men er overlatt til seg selv i jungelen av ulike støtteordninger. Siden verdensarvsentrene varierer i både type senter, organisasjonsform og tilknytning, skaper det både merarbeid og forskjellsbehandling, sier Brevik.

Der ett verdensarvsenter er en stiftelse og kan melde seg inn i frivillighetsregisteret for å få kompensasjon fra frivillighetssektoren, er et annet et aksjeselskap og dermed avskåret fra slik støtte. Der ett verdensarvsenter er organisert som museum og kan få noe kompensasjon som kulturinstitusjon, har et annet ikke denne muligheten.

– I tillegg ligger sentrene på ulikt modenhetsnivå. Et etablert verdensarvsenter med stort besøk vil først og fremst lide under manglende inntekter fra besøkende. De som har et besøkssenter under planlegging vil ha andre kostnader som må kompenseres – og må muligens utsette milepæler i fremdriften mot et ferdig besøkssenter, sier Brevik.

Situasjonen til verdensarvsentrene er også svært uoversiktlig utover den perioden som myndighetene tilbyr kompensasjon under koronapandemien. Mens næringsliv og andre institusjoner er i ferd med å vende tilbake til normalen godt hjulpet av midlertidige tiltak, vil turismen som hovedgrunnlag for driften til verdensarvsentrene neppe komme tilbake til normalen før etter flere år. Det er for eksempel lite sannsynlig at cruisevirksomheten vil ta seg stort opp med det første.

– Vi etterlyser derfor tiltak og ordninger som kan skape en forutsigbar situasjon for verdensarvsentrene spesielt. De fleste sentrene ser ut til å kunne manøvrere seg gjennom den akutte krisen samfunnet opplever dette året, men uten noen form for risikoavlastning vil sentrene måtte ta egne grep for å håndtere situasjonen allerede neste år, sier Brevik og legger til:

– Da er det åpenbart at vernet av vår internasjonalt anerkjente kultur- og naturarv vil bli skadelidende.