Storbrannen i Krokstadelva i Drammen i sommer viste både det beste og det mest sårbare ved norsk brannberedskap. Over 400 mennesker ble evakuert, og mer enn hundre boliger gikk tapt.
Den første dagen var over hundre brannfolk fra ti brannvesen i innsats, sammen med seks helikoptre, Sivilforsvaret og frivillige. Alle kom seg ut i tide. Men forsterkningene måtte i stor grad organiseres mens brannen pågikk.
Det er nettopp dette DSB peker på i rapporten «Brann- og redningsvesenet i en ny tid», som kom i mai. Norge har god beredskap for lokale og kortvarige hendelser i fredstid. Men når hendelsene blir store, varer lenge eller skjer samtidig, strekker ikke den lokale kapasiteten til. De nasjonale ressursene er få og spredte.
Brann- og redningsregioner
DSB anbefaler faste brann- og redningsregioner, regional ledelse med myndighet til å prioritere, hjelp til lederne under store hendelser og nasjonale ressurser for blant annet skogbrann og redning i sammenraste bygninger.
Vi støtter hovedretningen. Kriser og krig krever at brannvesenene kan jobbe sammen over kommunegrensene, med tydelig ledelse.
Men rapporten sier for lite om grunnmuren. Det er de lokale brannvesenene som møter hendelsene først. De skal holde beredskapen oppe hjemme og samtidig kunne sende mannskaper og utstyr til andre.
I dag er forskjellene store. Norge har 193 brannvesen, og 90 av dem har under ett årsverk totalt. Mange flere har ledelse på deltid. DSB har på to år funnet 201 avvik hos 39 brannvesen, blant annet manglende beredskapsanalyser og for lang utrykningstid.
Legger vi en regional struktur oppå dette uten å styrke det lokale, kan det oppstå et gap mellom beredskapen på papiret og beredskapen i virkeligheten.
Økt forventning og kutt
I mange kommuner handler den lokalpolitiske debatten i dag om å kutte i brannvesenets driftskostnader. Samtidig øker staten forventningene. Det går ikke i hop.
Vi ber regjeringen legge fram en forpliktende plan der lokal, regional og nasjonal beredskap utvikles samlet. Planen må si hvem som har ansvaret, hva som skal skje når, og hvordan det skal finansieres.
Våre naboland har gjennomført kraftfulle grep på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet, og det har de gjort uten et oljefond å tære på. Da er det et paradoks at vi i liten grad er villig til å betale for beredskap der hvor folk bor og ferdes. Når staten skjerper kravene, må staten også ta sin del av regningen. Ellers ender vi med fine organisasjonskart, mens brannfolkene ute i kommunene fortsatt må løse oppgavene med for få folk.