En sirkulær økonomi krever endret produsentansvar

Vår klare oppfordring er at et slikt utvalg må foreslå nye målsettinger og innretning av ordningene, slik at de blir effektive motorer i overgangen til en sirkulær økonomi. Det er ikke tilfelle i dag.

Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050. Et bærekraftig samfunn innebærer økt utnyttelse av ressursene vi allerede har tilgjengelig. Det vil bidra til en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens behov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine.

Norsk og europeisk avfallspolitikk legger vekt på effektiv bruk av ressurser. Markedet har ikke løst denne utfordringen. Her trenger produsentene og industrien et rammeverk som dytter bruk av gjenvunnet materialer opp og fram på agendaen.

Etter generasjoner med tradisjonell forbrukstenkning, oppstår det ikke et marked av seg selv for de materialene avfallsbransjen ønsker å levere tilbake som ressurser. Vi har hele tiden ment at produsentansvaret i større grad må støtte oppunder en bærekraftig samfunnsutvikling. Det må blant annet bli slutt på muligheten for å selge produkter i markedet uten at det redegjøres for gjenvinnbarheten av produktet.

Dette tydeliggjøres også i EU Kommisjonens utkast til handlingsplan for den sirkulære økonomien i Europa som nå lekket ut sist fredag (31.01.20); produsentene skal få mer ansvar for sine produkter, en materialdatabase skal legge grunnlaget for produktsertifikater og avfallsmengdene skal halveres innen 2030. Det er enormt ambisiøst, og EU går direkte på produsentene for å nå sine mål, fordi produksjonen også står for 66 prosent av CO2-utslippene. Dermed adresseres også klimautfordringen. Vil den norske regjeringens strategi for en sirkulær økonomi være like fremoverlent?

Vi har ikke lykkes med å gå bort fra lineær tenkning om ressurser basert på frivillighet for produsentene. Et slikt samfunn er ikke bærekraftig, men likevel er nær sagt all politikk i dag innrettet på en slik forbrukstenkning som grunnlag for økonomisk vekst. Det må endres.

Produsentansvar er et viktig virkemiddel i miljøpolitikken i Norge. Dersom virkemiddelet innrettes etter mer sirkulærøkonomiske prinsipper, vil ordningene utgjøre en sentral del av overgangen til en sirkulær økonomi.

Ordningene vokste frem på 1990-tallet, hvor det var lite og ingen fokus på sirkulær økonomi. Derfor har dagens produsentansvarsordninger alt for mange svakheter. De innehar egenskaper som er til direkte hinder for sirkulære materialstrømmer. Egenskaper som tilsynelatende fungerer bra i ett punkt av syklusen, forskyver problemer til et annet sted.

Norge er gode på mye, men vi mangler en samlet, koordinert strategi for innretning og utvikling av produsentansvaret. Produsentansvarsordningene er ikke i nærheten av å ha utviklet seg i takt med politiske målsettinger.

Som ledd i en ny strategi for sirkulær økonomi bør derfor regjeringen gripe muligheten til å revidere og samordne produsentansvarsordninger som til nå har fått utvikle seg stykkevis og delt og uavhengig av øvrig samfunnsutvikling.

Et utvalg som ser på dette bør nedsettes snarest (i 2020), og begynne sitt arbeide umiddelbart. Med effektiv fremdrift kan en rapport med anbefaling da foreligge i løpet av året, og gi en betydelig styrke ved fremlegging av en ny strategi for sirkulær økonomi.

Utfordringen må adresseres politisk. Sirkulærøkonomisk tenkning må legges til grunn i all politikk, slik Samfunnsbedriftene også fortalte næringskomiteen i høringen om årets statsbudsjett. Ressurser må bli i økonomien lengst mulig før de eventuelt tas ut av kretsløpet gjennom energigjenvinning eller deponering. Det gjenspeiles ikke i dagens virkemiddelapparat.