LOOP anbefaler å iverksette tiltak som bidrar til en varig, positiv endring hos forbrukerne. Samtidig vet vi at mange av dere er utålmodige, og trenger handling. Derfor foreslår LOOP å jobbe med et kort og langt perspektiv - i parallell. Kommer vi i mål med felles kampanje? Det avhenger av de enkelte aktørene i bransjen.

Målet er at husholdningene blir enda bedre til å sortere batterier for å redusere faren for brann i anlegg og sørge for ressursutnyttelse. Vi vil fokusere på opplysning og informasjon til forbrukerne. I tillegg må vi jobbe på systemnivå. 

Dette prosjektet krever at mange engasjerer seg. Det er da vi får noe gjort, det er da vi lykkes med å skape den viktige endringen som skal til. Uten felles engasjement blir det neppe noe av et slikt felles løft.

Her er målet å kartlegge hva som kan gjøres bedre på systemnivå. Kan leveringspunktene gjøres synligere? Kan utformingen være annerledes? Vil en batteri-boks være en del av løsningen? Hvordan vi kan lykkes med en enkel og praktisk sorteringsløsning for forbrukerne?

Felles informasjonskampanje der de som er med må bli enige om ambisjonsnivå. Fra kommunesiden er vi vant til å bidra med penger til å utvikle verktøy som kan brukes på kryss og tvers. Samtidig som det møter ulike økonomiske muskler hos avfallsselskapene og kommunene som skal bruke verktøyene. 

Gjennomføring av felles kampanje vil altså være avhengig av at mange nok melder sin interesse. Tiden løper, og batteriene kastes feil. Derfor: Ta kontakt med LOOP i dag for å melde interesse for å være med på å utvikle fellesløsninger for kommunikasjon om batterier. Da vil du få vite mer om hva dere kan bidra med, av kompetanse og penger.

er stor kilde til branner i avfallsanlegg og renovasjonsbiler

inneholder ressurser som bør materialgjenvinnes

skaper usikkerhet hos forbruker når de skal sorteres

Tid for batteri-samarbeid!

LOOP inviterer til felles kommunikasjonsløft:

Man antar at hele 50 prosent av brukte tekstiler havner i restavfallet, noe som i praksis betyr at det går til forbrenning. For å innfri EUs rammedirektiv om avfall må Norge innen 2025 ha en egen innsamlingsordning for tekstilavfall på plass. Mandag kunngjorde klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) startskuddet for et nytt produsentansvar for tekstiler.

– Vi deltar nå i en arbeidsgruppe som er nedsatt for å foreslå en slik produsentansvarsordning, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs. Han forteller at de allerede har hatt sitt første møte.

– Arbeidsgruppen skal utarbeide et kunnskapsgrunnlag for innføring av produsentansvar for tekstiler i Norge, og samtidig foreslå hvordan et slik produsentansvar kan innrettes, sier han.

Produsentansvar innebærer at produsenter og importører har ansvar for sine produkter også når de blir avfall. Det betyr at de skal bære kostnadene for at avfallet blir samlet inn og gjenvunnet i størst mulig grad. Produsentansvaret er et viktig politisk virkemiddel for mer miljøvennlig produktutvikling, og skal sikre effektiv utnyttelse av avfallsressursene. Dette bidrar til en sirkulær økonomi og reduserer klimagassutslipp.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har vært en av flere aktører som har spilt inn behovet for en slik ordning på tekstiler.

– Det er fortsatt uklart hva som skal omfattes, men det blir også en del av utredningen. Når EU har signalisert at det kommer et produsentansvar på tekstiler, er det viktig at vi får kartlagt dette på en skikkelig måte i Norge, sier Kamfjord.

Den kommunale avfallsbransjen har ikke vært veldig imponert over myndighetenes arbeid med produsentansvar. Som regel er de på etterskudd med å få på plass regelverk som skal være førende for løsninger i hele verdikjeden for avfall.

– Vi har allerede en rekke ordninger for produsentansvar i Norge. De har vokst organisk over tid og vært vanskelig å få oversikt over. Samtidig treffer de ikke spesielt godt, noe som har gjort at produsenter og importører kan løpe fra ansvaret sitt. I stedet er det kommunene som må ta kostnaden. Sånn skal det ikke være, sier Kamfjord.

– Det er alvorlig, siden slike ordninger regnes som et sentralt virkemiddel i miljøpolitikken. Vi har derfor et håp om at en ny ordning også kan sette en ny standard for hvordan slike ordninger skal utformes og fungere i framtiden. Det er viktig at ordningene faktisk følger prinsippet om at forurenser skal betale.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har tidligere spilt inn behovet for en uavhengig tredjepart som henter inn data og statistikk fra samtlige aktører som selger tekstiler i markedet.

– Dette vil være et helt vesentlig virkemiddel for å unngå gratispassasjerer – med alle de utfordringene det bringer med seg – noe vi særlig har opplevd med plast. Vi har også vært klare på at ordningen ikke kan stå for seg selv, men at andre virkemidler må settes inn samtidig i 

 verdikjeden. Blant annet for å unngå at vi sorterer ut til et marked som ikke finnes. Uten involvering av en hel verdikjede, mister vi også intensjonen om en sirkulær økonomi, sier Kamfjord.

Den nedsatte arbeidsgruppen skal bidra med en mengde kunnskap og data, men har relativt korte frister.

– Det er helt greit. Vi har vært tydelige overfor Stortinget om at produsentansvar må utredes så raskt som mulig. Hvis ikke ender vi i samme situasjon som med plastemballasje. Der ble ordningens intensjon undergravet av feil kostnadsfordeling, manglende kontroll med aktørene, og manglende myndighetsoppfølging av de som sniker seg unna. Det skal ikke lønne seg å ødelegge planeten vår, sier Kamfjord.

– Vil sette ny standard for produsentansvar

Ordningen med produsentansvar skal sørge for at produsentene tar regningen, også når produktene blir avfall. Får de snike seg unna, må innbyggerne ta regningen. Det gjør kommunene til lovbrytere.

Formålet med produsentansvar er bedre avfallshåndtering, mer miljøvennlige produkter og økt materialgjenvinning. Produsent og importør har ansvar for sine produkter gjennom hele livsløpet – også når de blir avfall.

Målet er at produsentene vil lage og importere bedre produkter som er lettere å ombruke, reparere eller materialgjenvinne. Det legger til rette for en sirkulær økonomi der materialer forblir i et kretsløp, og det gir mindre avfall som må sendes til forbrenning eller deponi.

Tanken bak ordningen er god, men utførelsen står til stryk. Dårlig utformede forskrifter og total mangel på kontroll gjør at produsentene sniker seg unna ansvaret. Dermed skyves regningen i stedet over på avfallsgebyret til innbyggerne.

Fram til nå har Miljødirektoratet sagt ok til å lempe kostnadene over på kommunene. Da må kommunene sende regningen videre til innbyggerne gjennom økt avfallsgebyr. Det er brudd på flere lover og regler, ifølge jussprofessor Erling Hjelmeng ved Universitetet i Oslo.

Hjelmeng sier at det er ulovlig subsidiering av produsentene når kommunene overtar kostnader som næringslivet skulle betalt. Det strider med statsstøtteregelverket, og bryter også regelverket for selvkost.

I tillegg brytes prinsippet om at forurenser skal betale, som produsentansvar bygger på. Det er derfor en inkonsekvent gjennomføring av produsentansvar som virkemiddel. Praksisen vil ifølge jussprofessoren være brudd på EØS-avtalen.

Dermed sitter vi med en ordning for produsentansvar som undergraver Norges muligheter til å nå klimamål og bli et lavutslippssamfunn. Samtidig gjøres kommunene til lovbrytere.

Man kan spørre hvordan dette kan skje, når intensjonen bak ordningen er at produsentene skal ha det økonomiske ansvaret for avfallshåndtering av sine produkter. Svaret er sammensatt, men kort fortalt har dagens regelverk så mange hull at det gir produsentene flust av muligheter til å skyve kostnadene over på kommunene.

For eksempel krever ikke regelverket at alt som sorteres ut av kommunene, må hentes. I stedet har produsentene prosentmål for materialgjenvinning. Når deres kvote er fylt, har de ingen grunn til å hente resten.

Sommeren 2020 medførte dette at flere kommuner ble overlatt til seg selv med å behandle all innsamlet plast. Produsentene ville ikke hente mer, og kommunene ble sittende med en regning de ikke skal ha.

Når systemet fungerer dårlig, blir også effekten dårlig. Om lag halvparten av plastproduktene som sendes ut i markedet, er det ikke mulig å materialgjenvinne. De må forbrennes. Og når produsentene slipper å betale for dette også, undergraves insentivene til å sørge for at de lager noe som kan materialgjenvinnes. Da fortsetter strømmen av dårlige og ikke-gjenvinnbare produkter ut i markedet.

Og som om det ikke var nok med dårlig utformede regler, bidrar myndighetene med totalt sviktende tilsyn og kontroll, slik at dette har blitt et eldorado for forurensende gratispassasjerer.

Det er lov å håpe på bedring. Miljødirektoratet jobber for tiden med å utforme fremtidens ordninger for produsentansvar. De skal levere sin innstilling til Klima- og miljødirektoratet før sommerferien. En av forutsetningene er fortsatt at kostnadene skal betales av produsenter og importører, ikke av innbyggere eller kommuner.

Derfor er det urovekkende at Miljødirektoratet mener at vi skal beholde dagens system med «forhandlinger» mellom kommunene og produsentene om hvilke kostnader som skal dekkes. Det skulle være unødvendig i en situasjon hvor det fulle ansvar er lagt til produsentene.

Fortsetter direktoratet sin kurs, åpner de for å gi produsentene fortsatt makt til å kunne diktere hva de selv vil betale, og hvor mye de vil gjøre for miljøet. Det kan vi åpenbart ikke lene oss på.

Vi har foreslått løsninger for miljømyndighetene en rekke ganger, og gjentar dem gjerne:

Vi trenger en uavhengig tredjepartsberegning av selvkost i regi av Miljødirektoratet for avfallet som er underlagt et produsentansvar. Det må også sikres at produsentene betaler for produkter som må forbrennes.



Vi trenger et krav om henting av alt utsortert avfall når kommunene ber om det.



Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna. Det må koste mer å jukse.

Hvis det ikke blir gjort endringer, vil det åpenbart svekke innbyggernes vilje til å bidra til en sirkulær økonomi. Da ryker ikke bare målene for materialgjenvinning – da ryker også håpet om å nå FNs bærekraftsmål. Og kommunene må fortsatt leve med å ha en fot på utsiden av loven.

Kommunene tvinges til lovbrudd

- Dette kan vi ikke vente på til den dagen kravene trer i kraft, sier Svein Kamfjord, direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

- Den kommunale avfallsbransjen som Samfunnsbedriftene representerer er, som alltid, tidlig ute og leter etter løsninger som kan tilfredsstille kravene i vår del av verdikjeden.

De mest effektive løsningene krever klarhet i både ansvar, økonomi og oppfølging. Kommunal avfallsbransje har mer enn én gang endt opp med svarteper rent økonomisk, fordi vi har vært for raske med å finne miljøriktige løsninger.

Kommunene har gått foran for å løse storsamfunnets utfordringer, fordi ingen andre gjorde det. Kostnader lempes i stor skala over på kommunene i ulike produsentansvarsordninger på grunn av dette. Vi snakker totalt sett hundrevis av millioner kroner. Årlig.

Slik kan vi ikke ha det i fortsettelsen. Derfor vil Samfunnsbedriftene oppfordre regjeringen til å bruke ressurser på å få på plass hvilke rammebetingelser som skal gjelde.

Vi trenger en forskrift som fordeler ansvaret, sender regningen riktig sted, sikrer kontroll og er nødvendig "ris bak speilet" til de som ikke gjør sin del av jobben.


Det må skje så snart som overhodet mulig, for dette skal gjelde allerede i 2025. 

Stortinget har også bedt regjeringen skynde seg

Samfunnsbedriftenes medlemmer er klare til å ta sitt samfunnsansvar, også med tekstilavfallet. Vi kan ikke nok en gang la innbyggerne ende opp med regningen for et ansvar som fullt og helt skal ligge hos produsentene.

Dårlige erfaringer med elektronikk og med plast har gitt lærdom om at miljøpolitikken må skje i riktig rekkefølge: Først må produsentansvaret på plass – det fikser regjeringen. Deretter finner vi de beste løsninger i fellesskap – og det fikser produsentene, kommunene og resten av verdikjeden.

Tekstilstrategien må få innhold - nå er det bare gode ønsker 

Gode rammer for miljø- og klimapolitikk kommer ikke av seg selv

Avfall som problem og som ressurs skaper debatt. I en sirkulær økonomi skal så lite som mulig av det vi omgir oss med måtte forbrennes eller deponeres, fordi vi ikke har ressurser eller miljø til å forbruke i det tempoet vi holder i dag. 

Derfor sier Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs at det er vår lange tradisjon med bruk-og-kast-samfunnet som er roten til problemet. Et produkt skal helst kunne gjenbrukes, repareres eller i siste instans gjenvinnes som materiale til ny produksjon. 

Medlemmene våre i den kommunale avfallsbransjen forteller om store mengder avfall som man bare kan eller må sende til forbrenning. Det er mye plast, som ingen vil ha, eller det er andre typer produkter som bare kan karakteriseres som skrot.

Endring krever nye virkemidler. Det skaper gnisninger, fordi det må stilles krav i verdikjeden der det aldri tidligere har vært stilt krav til annet enn nettopp volum og fortjeneste.

Vi trenger å følge det grunnleggende prinsippet om at forurenser betaler, og derfor må vi:

Stille krav til at produkter inneholder gjenvunnet materiale.

Innføre en avgift på produkter som må forbrennes eller deponeres fordi de ikke kan gjenbrukes eller gjenvinnes.

Gjennomføre en skikkelig oppgradering av produsentansvaret.

Hvis vi skal nå målene myndighetene selv har satt for miljøet, bærekraftig samfunn og sirkulær økonomi, så må mye endres for at produkter skal bli til nye produkter - og ikke bare avfall.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Dagbladet)

Produkter må bli til nye produkter – ikke avfall 

I den nye rapporten «Fra strategi til handling – Plastkrisen krever handling nå», som er utarbeidet av WWF, Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender, peker miljøorganisasjonene på mange av de samme utfordringene – og løsningene – som Samfunnsbedriftene ser med tanke på plastkrisen.

- Vi forventer at denne regjeringen designer et effektivt produsentansvar, og setter våre medlemmer i stand til å følge opp uten å være økonomisk bakbundet, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

Prinsippet om forurenser betaler skal ligge til grunn for miljøpolitikken. Hensikten er at forurenseren er nærmest til å begrense både miljøbelastningen og egne kostnader. I et produsentansvar er det produsent som er definert å ha ansvaret for miljøbelastningen til produktet, og dermed også den økonomiske belastningen for dette.

- Når kommunene – og innbyggerne – fremdeles tar altfor stor del av regningen mister produsentene insentiver til å velge bedre løsninger. Derfor må regelverket endres og produsentene må bære alle kostnader ved egne produkter, også når de blir avfall, sier Kamfjord.

- Selvsagt er god håndtering av plastavfallet en viktig del av regelverket som må på plass. Vi vet at «shit in er shit out», derfor må plastproduktene designes for gjenvinning.

 få krav til å lage bedre produkter, og til å bruke gjenvunnet plast i nye produkter. Avfallsaktørene kan ikke trylle frem supre materialer hvis det som sendes ut i markedet bare er skrot som må forbrennes.

"Fra strategi til handling – plastkrisen krever handling nå"

Samfunnsbedriftene var invitert til debatt da rapporten ble lansert og vi ble utfordret av møteleder til – kort – å si hva våre medlemmer kan bidra med for å løse plastproblemene. Vi svarte:

"Samfunnsbedriftene kan love at våre medlemmer skal øke utsorteringen, men under forutsetning at vi MÅ få ryddet i de økonomiske insentivene for både produsentansvaret og kostnadene kommunene får ved økt utsortering."

Plastkrisen krever handling

Samfunnsbedriftene og miljøbevegelsen stiller krav:

Sortering av tekstilavfall innen 2025 er varslet. Men det er helt andre tiltak som virkelig kan gjøre noe med bergene av usolgte tekstiler.

 at internasjonal tekstilbransje benytter frihavnen Iquique i det nordlige Chile til å dumpe tekstiler som ikke er solgt. Herfra havner 40.000 tonn tekstiler som avfall og dumpes i ørkenen. Utslippene av miljøgifter forgifter grunnvannet og mikroplast spres til havet.

59.000 tonn usolgte klær fra USA og Europa importeres årlig til den chilenske økonomiske frisonen Alto Hospicio. Dette utgjør omtrent like mye som det totale norske årsforbruket på tekstiler.

Klærne er tiltenkt videresalg i hele Sør-Amerika, men kun en tredel av klærne blir distribuert for videresalg. Resten, altså nærmere 40.000 tonn årlig, blir dumpet i Atacama-ørkenen.

- Denne saken synliggjør de største miljøproblemene til tekstilnæringen. Lokal forurensning fra kjemikalier og plast i tekstilberget er en side av saken, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

- I tillegg kommer miljøpåvirkningen fra produksjon og transport av tekstilene. Ifølge Verdensbanken står tekstilnæringen for 10 prosent av verdens totale klimagassutslipp. Da blir overproduksjon som dette helt meningsløst.

Les også: Nød lærer naken kvinne å spinne

Les også: Stortinget må snu bruk-og-kast-økonomien

- Tekstilfjellene i Chile er et symptom, og vi må gå til kjernen av problemet. Og kjernen er forbruket vårt. Vi må bruke bedre materialer i produkter som varer lenger, og vi må faktisk bruke tekstilene lenger.

Samfunnsbedriftene mener produsentene må få et ansvar for tekstilene de setter på markedet. Både i design, produksjon, bruk og når de blir avfall.

- Hver og én av oss må gjøre det vi kan, men vi trenger også at systemet endres, slik at produsentene har interesse av å kutte overproduksjonen, sier Kamfjord.

Tekstilforbruket må ned

Dumping av klær skaper miljøproblemer

Nye, grønne mål for bedre produksjon innebærer mindre uttak av ressurser fra jorden, mindre utslipp ved produksjon og bruk, mindre transport og mindre avfall – kort sagt: bruke mindre. Men hvordan kommer vi dit?

De beste i klassen lærer av hverandre. De samarbeider. Derfor innrettes mange innovasjonsmidler slik at flere må jobbe sammen om fremtidens løsninger for produksjon, teknologi og innsamling.

Det gjelder både tekstilbransjen som samler alle aktørene rundt bordet, slik 

 er eksempel på. Samfunnsbedriftene deltar der, og har i tillegg flere medlemsnettverk der erfaringer og ny kunnskap deles. Forsknings- innovasjons- og utviklingsmidler både fra EU og nasjonale aktører har 

Stadig flere tekstilprodusenter tar ansvar for egne produkter ved at de tilbyr reparasjoner og at de velger kvalitetsmaterialer. Dette er aktører som går i bresjen og krever bærekraft i alle ledd, slik også 

 signaliserer ved å droppe investeringer i selskaper som ikke «leverer» på bærekraft.

Bedre miljø og klima må være målet når samfunnet lager politiske verktøy som bidra til utvikling av bærekraftige tekstiler. Kildesortering og produsentansvar er to slike verktøy. Grunnene til at produsentansvar er et godt verktøy, er fordi «den kjenner best hvor skoen trykker, som har den på».

Det er altså produsentene som er nærmest til å påvirke miljøbelastningen til et produkt i designfasen, i materialvalg og produksjon. Det er produsenten som kan sikre at produktet tåler lang bruk, reparasjon og til slutt at produktet lar seg gjenvinne til nye materialer.

Spørsmålet er altså hvordan vi oppnår bærekraftige tekstiler, og ett av svarene er å plassere ansvaret hos produsentene.

Bærekraft må søkes i hvert ledd av verdikjeden. EU har lansert en 

 der økodesign kreves av produsentene. Nye forretningsmodeller skal vokse frem, redesign og ombruk skal fordres og innsamling av tekstilavfall skal fanges opp og materialgjenvinnes. Det er tidlig i verdikjeden det har størst betydning å gjøre bærekraftige valg. 

Opptil 80 % av et produkts miljøbelastning avgjøres i designfasen

Det hjelper ikke kloden om t-skjorten er av økologisk bomull dersom det betyr økt vannforbruk i land som mangler vann. Det hjelper heller ikke dersom t-skjorten går i stykker etter få gangers bruk. Derfor må hele verdikjeden sees i sammenheng.

Et av problemene med tekstiler er mikroplast, fordi små plastpartikler «forsvinner» i naturen ved produksjon, bruk og ved vask. Disse problemene viser at tekstilproduksjon og -bruk berører svært mange av FNs bærekraftsmål. Både å utrydde fattigdom, livet i havet og på land, og ansvarlig forbruk og produksjon er sentrale utfordringer som må løses med politiske verktøy.

Dagens avfallsaktører, både offentlige og private, søker å ta vare på ressursene i avfallet som kastes. Det er fremdeles bare en drøm at alt avfall kan nyttes til å bli nye produkter. Altfor mye av tekstilene som kastes i dag egner seg ikke til materialgjenvinning.

Avfallsbransjen slutter likevel ikke å drømme om at produsentene tar – og må ta – ansvaret for at tekstilene de sender på markedet ikke blir avfall som bare må forbrennes. Vi må i stedet komme dit at tekstilavfallet i siste ledd av verdikjeden skal kunne brukes som nytt material i nye produkter.

Innen 1. januar 2025 skal tekstilavfall sorteres separat. Men hvor mye avfall kommer tekstiler til å utgjøre dersom produsentene klarer å lage produkter som folk vil bruke om og om igjen - og som lar seg reparere?

Samfunnsbedriftene mener det er viktig at produsentene får ansvaret for egne produkter, slik at det som til slutt blir avfall er så lite som mulig. Og det som kastes må kunne gjenvinnes til nye produkter.

Nød lærer naken kvinne å spinne

Innovasjon blomstrer blant tekstilprodusenter som tar ansvar

Menons beregninger viser økte kostnader og behov for investeringer på mellom 1,2 og 2,2 milliarder årlig fram mot 2035. For investeringer alene, beregnes disse til 5,5 milliarder hvert 8. år.

Fjose sa i sin redegjørelse for rapporten at Menon vurderer kostnadene til å ligge tettere på det høyere tallet fordi vi fremdeles har langt igjen før vi når gjenvinningsmålene.

Samtidig påpekte han at det er et sjansespill at kravene om utsortering i kommunene kommer før myndighetene har fått på plass skjerpede krav til produsentene.

– Det er ikke tilstrekkelig å kreve utsortering. Det gir ingen sirkulær økonomi. Hvis det ikke stilles krav til produsentene om bruk av det utsorterte materialet, står man i fare for at innbyggerne opplever at deres jobb for bedre sortering er bortkastet, sa Fjose, og viste til hvordan kritiske medieoppslag enkelt vil kunne virke nedbrytende på viljen til å gjøre en innsats i hjemmet.

Samfunnsbedriftene kan legge til at 70 prosent av emballasjeplasten må brennes fordi myndighetene så langt ikke har villet stille krav til produsentene som kan redusere denne mengden betydelig.

Det må snarlig innføres investeringsstøtte som også kommunale aktører får tilgang til. Målene for 2025 som ligger nærest i løypa mot 2035, er allerede i ferd med å løpe fra oss.

Grunnleggende endringer må gjøres i produsentansvaret.

Det må innføres en avgift som straffer produkter som ikke kan materialgjenvinnes.

Menon Economics: Om behov for investeringer for å nå nasjonale mål om utsortering og materialgjenvinning

Økt utsortering er kostbart sjansespill uten godt produsentansvar

Rapport om investeringsbehov for å nå gjenvinningsmål:

Før valget gjennomførte Samfunnsbedriftene en undersøkelsene blant stortingspartiene. Der går det frem at de aller fleste vil utvide eller forbedre produsentansvaret. Spesielt de rødgrønne partiene, som nå har fått flertall, vil sikre en bedre ordning for produsentansvar og innføre en materialavgift som skal få produsentene til å lage mer miljøvennlige produkter.

Kort sagt handler det om å flytte ansvar for produktets miljøavtrykk i hele dets levetid til produsenter og importører, også når det er avfall. Det følger det grunnleggende prinsippet om at forurenser skal betale. Det er produsenten eller importøren av et produkt som defineres som forurenser.

En god ordning for produsentansvar og en materialavgift skal gi forurenseren økonomiske insentiver til å redusere klimagassutslippene. Det betyr at produktene ikke må kastes eller brennes, men at de kan brukes om igjen, repareres eller materialgjenvinnes til nye produkter. I dag er produsentansvaret i beste fall en haltende ordning. Derfor blir mye av produktavfallet brent eller lagt på deponi.

Dersom vi skal redusere forbrenning av skrot som sendes ut i markedet, må produsentene stilles til ansvar. Samfunnsbedriftene mener at det er behov for store endringer for at produsentansvaret skal fungere uten å komme i konflikt med de lover og regler som kommunale avfallsaktører må forholde seg til. Endringene gjelder ikke bare produsentansvar i seg selv, men også tilhørende virkemidler.

Vi må presisere i forurensningsloven at det er produsentene som skal finansiere kostnadene til håndtering av avfall som dekkes av produsentansvar. Da overholdes regler for selvkost, og vi unngår ulovlig statsstøtte til produsenter



Vi må tenke helhetlig på materialer som ressurser, og ikke dele inn etter avfallstyper som emballasje eller enkeltprodukter. Plast er plast, glass er glass, og metall er metall. I dag skal for eksempel drikkeglass i restavfall, mens glassflasker skal til materialgjenvinning.



Vi må lage et bedre gjenbruksmarked for utsorterte materialer. Det kan gjøres ved å innføre en materialavgift, og stille krav om å bruke resirkulerte materialer i nye produkter.



Vi må få effektive innsamlingsløsninger hvor like typer avfall samles i samme avfallsstrøm. Vi har et særnorsk skille der et bananskall blir behandlet forskjellig avhengig av om det er husholdnings- eller næringsavfall. Det hindrer samarbeid om effektive behandlingsanlegg. Forurensningsloven må vurderes på nytt, og harmoniseres med EUs definisjoner der alt avfall som oppstår i en kommune behandles likt.



Vi må ha bedre finansieringsløsninger for 

 som bidrar til den sirkulære økonomien, 

 av om man opererer i det offentlige eller private markedet. I dag er det bare kommersielle aktører som får tilgang til investeringsmidler.

Produsentansvaret kan bli et effektivt virkemiddel i arbeidet for mer miljøvennlige produkter, men da må virkemidlene støtte oppunder hverandre. Et godt system vil redusere forbruket av jordklodens ressurser og samtidig redusere klimagassutslipp. I tillegg får vi bedre og mer holdbare produkter.

Når det nye Stortinget høytidelig åpnes 11. oktober, må nasjonalforsamlingen vise at den har både vilje og makt til å foreta disse grunnleggende endringene for en sirkulær økonomi.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Dagsavisen)

Stortinget må snu bruk-og-kast-økonomien

Produsentansvar:

Husholdningsavfallet er - og skal fortsatt være - et kommunalt ansvar.

Hovedregel: Avfallshierarkiet følges. Avvik fra hovedregel begrunnes i miljø- og kostnadsanalyser jf. Forurensningslovens §2,1.

Lokale og regionale forhold skal vektlegges ved valg av løsninger. Det skal være mulig å avvike fra nasjonale ordninger når det er bedre for miljøet.

Kostnadene knyttet til avfallshåndteringen av produktene skal dekkes av produsentansvarsordningen.

Kommunene skal følge selvkostprinsippet for håndtering av husholdningsavfall. Kommunene skal videre følge reglene for offentlige innkjøp, egen regi og enerett.

Nye produsentansvarsordninger skal utvikles ved behov og eksisterende ordninger skal forbedres der det trengs. Blant annet skal ordninger om farlig avfall, tekstiler og mat vurderes.

Miljøanalyser skal ta hensyn til utslipp til jord,luft, vann og belastninger på klima.

Ressursknapphet skal vektlegges ved vurdering av løsninger for avfallshåndtering.

Produsentansvarsordningene skal i sterkere grad enn før bidra til avfallsforebyggingog skape incentiver for å begrense miljøbelastningen i alle ledd.

Rapport fra Hjellnes Consult om Europakommisjonens nye avfallspolitikk (12. oktober 2015)

Dette mener vi om produsentansvar

Produsenter og importører må dekke kostnader for produktenes livsløp

Vår klare oppfordring er at et slikt utvalg må foreslå nye målsettinger og innretning av ordningene, slik at de blir effektive motorer i overgangen til en sirkulær økonomi. Det er ikke tilfelle i dag.

Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050. Et bærekraftig samfunn innebærer økt utnyttelse av ressursene vi allerede har tilgjengelig. Det vil bidra til en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens behov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine.

Norsk og europeisk avfallspolitikk legger vekt på effektiv bruk av ressurser. Markedet har ikke løst denne utfordringen. Her trenger produsentene og industrien et rammeverk som dytter bruk av gjenvunnet materialer opp og fram på agendaen.

Etter generasjoner med tradisjonell forbrukstenkning, oppstår det ikke et marked av seg selv for de materialene avfallsbransjen ønsker å levere tilbake som ressurser. Vi har hele tiden ment at produsentansvaret i større grad må støtte oppunder en bærekraftig samfunnsutvikling. Det må blant annet bli slutt på muligheten for å selge produkter i markedet uten at det redegjøres for gjenvinnbarheten av produktet.

Dette tydeliggjøres også i EU Kommisjonens utkast til handlingsplan for den sirkulære økonomien i Europa som nå lekket ut sist fredag (31.01.20); produsentene skal få mer ansvar for sine produkter, en materialdatabase skal legge grunnlaget for produktsertifikater og avfallsmengdene skal halveres innen 2030. Det er enormt ambisiøst, og EU går direkte på produsentene for å nå sine mål, fordi produksjonen også står for 66 prosent av CO2-utslippene. Dermed adresseres også klimautfordringen. Vil den norske regjeringens strategi for en sirkulær økonomi være like fremoverlent?

Vi har ikke lykkes med å gå bort fra lineær tenkning om ressurser basert på frivillighet for produsentene. Et slikt samfunn er ikke bærekraftig, men likevel er nær sagt all politikk i dag innrettet på en slik forbrukstenkning som grunnlag for økonomisk vekst. Det må endres.

Produsentansvar er et viktig virkemiddel i miljøpolitikken i Norge. Dersom virkemiddelet innrettes etter mer sirkulærøkonomiske prinsipper, vil ordningene utgjøre en sentral del av overgangen til en sirkulær økonomi.

Ordningene vokste frem på 1990-tallet, hvor det var lite og ingen fokus på sirkulær økonomi. Derfor har dagens produsentansvarsordninger alt for mange svakheter. De innehar egenskaper som er til direkte hinder for sirkulære materialstrømmer. Egenskaper som tilsynelatende fungerer bra i ett punkt av syklusen, forskyver problemer til et annet sted.

Norge er gode på mye, men vi mangler en samlet, koordinert strategi for innretning og utvikling av produsentansvaret. Produsentansvarsordningene er ikke i nærheten av å ha utviklet seg i takt med politiske målsettinger.

Som ledd i en ny strategi for sirkulær økonomi bør derfor regjeringen gripe muligheten til å revidere og samordne produsentansvarsordninger som til nå har fått utvikle seg stykkevis og delt og uavhengig av øvrig samfunnsutvikling.

Et utvalg som ser på dette bør nedsettes snarest (i 2020), og begynne sitt arbeide umiddelbart. Med effektiv fremdrift kan en rapport med anbefaling da foreligge i løpet av året, og gi en betydelig styrke ved fremlegging av en ny strategi for sirkulær økonomi.

Utfordringen må adresseres politisk. Sirkulærøkonomisk tenkning må legges til grunn i all politikk, slik Samfunnsbedriftene også fortalte næringskomiteen i høringen om årets statsbudsjett. Ressurser må bli i økonomien lengst mulig før de eventuelt tas ut av kretsløpet gjennom energigjenvinning eller deponering. Det gjenspeiles ikke i dagens virkemiddelapparat.

#produsentansvar