Den 5. juli la EU-kommisjonen frem forslag til revidert rammedirektiv for avfall. EUs utøvende organ peker på at rammedirektivet bare delvis har lykkes med å redusere avfallsmengdene og frakoble avfallsmengder fra økonomisk vekst. 

Endringene i direktivet tar for seg to områder med ekstra stor miljøpåvirkning: tekstiler og matsvinn.

Forslaget til revidert rammedirektiv legger opp til at alle EU-land implementerer et utvidet produsentansvar for tekstiler hvor produsentene (gjennom returselskap) får det finansielle ansvaret for innsamling, gjenbruk og materialgjenvinning, og sluttbehandling av alle brukte- og avfallstekstiler, tekstilrelaterte produkter og sko.

EU-kommisjonen legger opp til at tekstilene skal samles inn separat i en strøm, og så sorteres til gjenbruk (første prioritet), forberedelse til gjenbruk (andre prioritet) og så til materialgjenvinning (tredje prioritet). 

EU-kommisjonen erkjenner at det i dag mangler kapasitet på både sortering og materialgjenvinning i Europa, og oppfordrer medlemslandene til å støtte etableringen av slike næringer innenfor rammene av statsstøtteregelverket.

I det foreslåtte produsentansvaret skal produsentene også finansiere plukkanalyser, FoU på sortering- og gjenvinningsteknologi, samt rapportere på separat innsamling, gjenbruk og annen behandling.

Det reviderte rammedirektivet er tydelig på at produsentene, kommuner og sosiale foretak skal samarbeide om innsamling og sortering av tekstiler.

Forslaget til rammedirektiv inneholder ingen konkrete målkrav på gjenbruk og materialgjenvinning av tekstiler.

Matsvinn er verdens mest ressursintensive næring. Gjennom det foreslåtte reviderte rammedirektivet ønsker EU-kommisjonen å redusere miljø- og klimapåvirkningen av matsvinn, samt øke matsikkerhet. 

EU-kommisjonen viser til EUs Citizens Food Waste Panel for virkemidler til å redusere matsvinn. 

De foreslår følgende målkrav for å redusere matsvinn innen 2030 (med referanseår 2020): 

10 prosent reduksjon fra prosess- og produksjon

30 prosent reduksjon fra handel, restaurant og servering samt husholdninger

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har tatt en første kikk på direktivet. Vi vil nå ta en grundig gjennomgang av forslaget, og følge det opp gjennom arbeid i våre EU-organisasjoner, og opp mot norske myndigheter. 

Følg lenkene under for mer informasjon: 

Forslag til revidert rammedirektiv for avfall

EU-kommisjonens forslag til rammedirektiv for avfall skal nå behandles av EU-parlamentet og rådet før det eventuelt blir vedtatt og gjort gjeldende. 

Færre tekstiler og mindre mat skal kastes 

Vil endre rammedirektivet for avfall

«Plastmilliarden» tilsvarer 400 kroner per husholdning i Norge, og det må du og jeg betale ekstra gjennom det kommunale avfallsgebyret.

I realiteten er ekstraregningen til innbyggerne langt mer enn bare én milliard kroner. For det første er dette et svært konservativt anslag. For det andre handler 

 om plastemballasje. I tillegg kommer økonomisk ansvar for elektriske og elektroniske produkter, batterier, glass, metall, papp og papir. Det er store smutthull, der også.

For alle disse avfallstypene er det produsenter og importører som er definert som forurenser i regelverket. Men dette regelverket er så dårlig utformet at det ikke fungerer. Uansett hvor miljøriktige valg du tar selv, må du ta regningen når andre kjøper dårlige plastprodukter.

Myndighetene har gjort det for lett for plastsynderne å snike seg unna. Det lønner seg til og med å importere plast og plastemballasje som er så dårlig at den ikke kan gjenvinnes. Da slipper nemlig plastsynderne unna alle kostnader – som dermed legges på det kommunale avfallsgebyret til innbyggerne.

I Norge er det ingen som tar ansvar for å måle hvor mye av ulike typer plastemballasje som faktisk har blitt solgt. Det ansvaret burde selvsagt myndighetene tatt. Når den miljøskadelige og dårlig plasten blir avfall, vil heller ikke myndighetene være med å beregne hva det faktisk koster å hente inn, håndtere, gjenvinne eller brenne avfallet.

I Sverige gjør Naturvårdsverket dette, men her hjemme vil ikke Miljødirektoratet være med på det samme. Det gir gode tider for plastsynderne, og dårlige tider for kommuner som ender med svarteper.

Vi har derfor en ganske utrolig situasjon der norske husholdninger gjennom gebyrer faktisk subsidierer de som produserer eller importerer skrot, miljøskadelige produkter og dårlig plast. Det er dramatisk for alle som bryr seg om det grønne skiftet, siden det medfører mindre materialgjenvinning. Da hjelper det lite at Stortinget vedtar stadig mer ambisiøse mål for dette. Det dårlige systemet sørger for at målene ikke blir nådd.

Milliardregningen til innbyggerne kan løses med ett enkelt grep – som til alt overmål er både vedtatt og klart til å bli gjennomført: De som har produsentansvaret må ta regningen. Hvis produsentene henter ut all den miljøskadelige og dårlige plasten når kommunene ber om det, vil innbyggere blir spart for regningen. Det ville også bidratt til å spare Norge for ti-tusenvis av tonn med miljøskadelig og dårlig plast hvert år.

Dagens ordning er en skamplett for Norge og en uakseptabel byrde for norske innbyggerne.

For tiden utredes ordninger for produsentansvar på nye områder. De må ikke bli like dårlige. Vi kan heller ikke fortsette å feilsende milliardregninger til norske husstander i «gamle ordninger».

Så lenge ingen tar tak i saken, vil det fortsatt lyde svært hult når norske politikere smykker seg med vendinger om at den som forurenser også skal betale. Enn så lenge forvalter de et system som sørger for det stikk motsatte.

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Plastsynderne slipper unna – kommunene tar regningen

Plastmilliarden

Norge har valgt produsentansvar som et viktig virkemiddel for å klare overgangen til en sirkulær økonomi, slik også EU har gjort. Det slås fast både i Hurdalsplattformen og i den norske strategien for en sirkulær økonomi. Produsentansvar innebærer at produsenter og importører har et ansvar for sine produkter også etter at de har blitt avfall – i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale.

Tanken bak ordningene er at de skal gi produsentene et insitament for å lage bedre produkter som lettere lar seg gjenbruke, reparere eller gjenvinne. Hele 80 prosent av et produkts miljøpåvirkning bestemmes i design- og produksjonsfasen.

Ordningene for produsentansvar er imidlertid så mangelfulle at produsentene kan snike seg unna sitt ansvar, og la kommunene sitte igjen med regningen. Det gjør ikke saken bedre at myndighetene ser gjennom fingrene med denne praksisen. Dette kan ikke fortsette.

På linje med kommunale tjenester innen vann, avløp og brannforebyggende tjenester, skal renovasjon utføres til selvkost. Det innebærer at de kommunale gebyrene ikke skal overstige kostnadene ved å produsere tjenesten.

Når produsentene ikke oppfyller sine økonomiske forpliktelser i produsentansvaret, har ikke kommunene noen andre muligheter enn å sende regningen videre til innbyggerne, som dermed får et høyere gebyr. Dermed brytes selvkostprinsippet som kommunene er underlagt. Kostnader andre skulle ha betalt, kan ikke legges inn som en del gebyret.

Samtidig bryter Norge også regelverket for statsstøtte. I henhold til kravene i et utvidet produsentansvar, er det produsentene som skal ta kostnadene for avfall som faller inn under ordningen. 

Det understrekes av EUs reviderte rammedirektiv for avfall (2018/815), som Stortinget vedtok i juni 2022. Man må nemlig regne produsentenes urettmessig reduserte kostnader som ulovlig statsstøtte. 

Det bringer heller ikke mer ære til produsentene at de allerede har lagt på prisen på produktene for å ta høyde for avfallshåndteringen, som de ikke vil ta ansvar for.

Samfunnsbedriftene mener det mangelfulle regelverket i Norge har så mange negative konsekvenser at vi har meldt Norge inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA.

For det første må norske innbyggere hvert år betale milliardbeløp som egentlig skulle være betalt av produsentene.

For det andre reduserer dette sjansen for at vi skal nå målene for materialgjenvinning som Stortinget har fastsatt.

Og for det tredje forsvinner det økonomiske insentivet til å endre produktene, noe som betyr at vi fortsatt har en strøm av dårlige produkter som må forbrennes eller kastes på søppeldynga. Dette er en klimafiendtlig praksis som ikke bringer oss nærmere en sirkulær økonomi.

Samfunnsbedriftene mener at myndighetene må rydde opp i dette, og de kan de gjøre ganske enkelt:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til å sette prislappen selv og forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må stå for dette.



Vi trenger et register over alle som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.

Produsentene må ha ansvar for at avfall under produsentansvar blir hentet når kommunene ber om det. Kommunene skal ikke sitte igjen med avfallet.

(Denne kommentaren er tidligere publisert i Kontroll & revisjon.)

Staten overser regelbrudd på selvkost og statsstøtte

Plastmilliarden:

2. juni lanserte Miljødirektoratet rapporten klimatiltak i Norge mot 2030. Selv om intensjonen er god, unngår rapporten å innføre tiltak opp mot forurenseren – herunder produsenter og importører. 

Rapporten tar for seg 85 tiltak som skal redusere utslippene fra alle sektorer i Norge. Tiltakene bygger videre på arbeidet med Klimakur 2030.

Les mer om Klimatiltakene på miljødirektoratets nettsider

Under følger en gjennomgang av de viktigste sakene for kommunale avfallsaktører.

karbonfangst- og lagring på avfallsforbrenningsanlegg

Miljødirektoratet vektlegger særlig betydningen av CCS på avfallsforbrenningsanlegg for å redusere utslippene. Virkemidlene som nevnes her er blant annet at kommunene kan stille krav om at kommunalt avfall må forbrennes med CCS og/eller legge deler av kostnadene over på renovasjonsgebyret (økt gate fee). 

Videre nevnes også økt forbrenningsavgift, differansekontrakter, bruk av pålegg etter forurensningsloven eller gjennom kommunale anbud.
I tillegg nevner nå miljødirektoratet at en eksportavgift på husholdningsavfall kan være aktuelt for å hindre konkurransevridning og eksport til forbrenningsanlegg utenfor Norge.

Samtidig løser ikke disse tiltakene kjernen i problemet med avfallsforbrenning. Nemlig at det designes og produseres altfor mange produkter, som ikke kan materialgjenvinnes. Det kan bare forbrennes. Skal vi øke materialgjenvinningsgraden og kutte utslippene fra avfallsforbrenning, så må produsenter og importører (som her er forurenseren) stilles til ansvar. Det kan gjøres på følgende måte:

importører (som her er forurenseren) stilles til ansvar. Det kan gjøres på følgende måte:
• Gjennomføre velrettede produsentansvar som gir ansvar for produktets miljøavtrykk i hele dets levetid til produsenter og importører. Produsentene må betale det koster. En uavhengig part må beregne hvor stor kostnadene er. Dette må også inkludere kostnadene for avfallsforbrenning.
• Innføre en høy avgift på produkter som må forbrennes eller deponeres, og som ikke er laget for annet.
• Innføre et register over alle som selger produkter som er underlagt et produsentansvar. Dette må følges opp med tilsyn og kontroll. I tillegg må det koste mer å jukse.
• Still strengere krav til produktdesign som muliggjør mer ombruk, reparasjon og materialgjenvinning. Dette er tiltak som må rettes mot produsenter og importører, da 80 prosent av et produkts gjenvinnbarhet bestemmes i design- og produksjonsfasen.

Videre, er det også skuffende at Miljødirektoratet retter inn tiltakene kun mot CCS og ikke nevner utviklingen innen Karbonfangst og bruk (CCU). Det er viktig at man er teknologinøytral og tar i bruk de teknologiske løsningene som bidrar til utslippskutt.

Økt utsortering av plastavfall til materialgjenvinning

«Om dette blir eneste mulighet for å nå dette kravet innebærer det betydelige investeringer i slike anlegg», sier Miljødirektoratet.
Videre henviser de til at en forbrenningsavgift er et godt insentiv for å investere i innsamlings- og ettersorteirngslønsinger.

«Medlemmene våre får ikke dekket kostnadene for forbrenning, og dermed undergraves også produsentansvaret når produsentene da har et insentiv til å lage skrot som bare kan brennes. Da slipper de kostnadene i avfallsfasen. En forbrenningsavgift øker kun kostnadene på avfallsgebyret, og er dermed ikke et insentiv til å endre produkers sammensetning når kostnaden aldri treffer forurenser = produsent for produkter som omfattes av utvidet produsentansvar», sier Svein Kamfjord, direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

Samtidig nevner rapporten flere positive tiltak og utvikling. Blant annet utreder Skatteetaten endelig en avgift på plastemballasje for å økte materialgjenvinningen. Dette har Samfunnsbedriftene bedt om lenge. Ikke minst er forslag og tiltak fra EU om innblandingskrav, krav om produsentregister, krav om materialgjenvinnbarhet m.m. en god utvikling.

Økt utsortering av brukt tekstiler til materialgjenvinning

Tiltaket innebærer økt utsortering av brukte tekstiler/tekstilavfall fra husholdninger og utsalgssteder, slik at disse inngår i strømmer til ombruk og materialgjenvinning. Økt ombruk og materialgjenvinning av brukte tekstiler vil redusere innholdet av fossilt materiale i avfall som forbrennes.

Videre nevner Miljødirektoratet at det også vil gi reduserte klimagassutslipp fra avfallsforbrenningsanlegg/energiforsyningssektoren i Norge. I tillegg vil det oppstå positive miljø- og klimaeffekter i andre land.

Samtidig stiller Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs spørsmål ved virkemidlene for å øke utsorteringen av tekstiler. I rapporten sier Miljødirektoratet først at «tiltaket legger til grunn at krav til kommuner om separat innsamling av tekstilavfall fra husholdninger implementeres i norsk rett». Dette er utgangspunktet kommunal avfallsselskaper jobber ut ifra. 

Deretter nevnes det i rapporten at krav til kommuner om separat innsamling og materialgjenvinning vil medføre økte materialstrømmer til sorterings- og materialgjenvinningsanlegg for tekstiler. Her sier rapporten av kommunene også skal ha ansvar for materialgjenvinningen.

Dette vil i så fall ha store konsekvenser for norske kommuner og påvirker arbeidet med å utvikle en produsentansvarsordning for tekstiler.

Samfunnsbedriftene er i dialog med Miljødirektoratet for en avklaring.

Tiltaket innebærer å øke mengden metan som samles og behandles i eksisterende deponianlegg der det ble deponert organisk avfall. Økningen omfatter etablering av nye uttaksanlegg og forbedring av eksisterende anlegg. Tiltaket utredet her forutsetter at metanuttaket økes gradvis fra 15 prosent til 28 prosent av utslippene, som tilsvarer nivået i 2008, mellom 2024 og 2027 og stabiliseres på 28 prosent til og med 2030.

Aktuelle virkemidler her kan være støtteordninger og endret regulering, for eksempel krav om vedlikehold av eksisterende anlegg for metanuttak.


Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs følger arbeidet med tiltakene tett videre.

Klimatiltak i Norge mot 2030

Miljødirektoratet med oppdatert kunnskapsgrunnlag

 skriver Norsirk-direktør Stig Ervik at kommuner og interkommunale selskaper (IKS) ikke kan opptre som «gatekeepere» og bestemme over produsentansvarsavfallet og hvor det skal ta veien. Han spør om prinsipper bare skal gjelde én part, og antyder en misnøye med at det skal stilles krav til produsentene.

Ervik har helt rett i at prinsipper ikke bare kan gjelde én part. Det må gjelde alle. Men i dag er det nettopp slik at den kommunale avfallsbransjen får ekstra arbeid og økte kostnader på grunn av produsentansvarsordningene. Produsentene, derimot, slipper unna. Så, ja takk, vi vil gjerne at prinsippene skal gjelde alle parter – også produsentene.

Les også: Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Det er Miljødirektoratets manglende interesse for dette misforholdet som gjorde det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Dagens praksis er i strid med EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018, nettopp fordi Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, der forurenser skal betale.

Tanken bak ordninger for produsentansvar, er å sikre ivaretakelse av produkter som er særlig utfordrende, også når de blir avfall. Derfor har produsenter og importører fått et økonomisk ansvar.

I EUs handlingsplan for en sirkulær økonomi er dette også tydelig koblet til et insentiv for at produsentene skal utvikle produkter som kan gjenbrukes, repareres eller gjenvinnes. Poenget er at man skal bort fra forbrenning og deponering.

Fra og med EUs reviderte avfallsdirektiv er det tydelig beskrevet at det økonomiske ansvaret ligger fullt og helt på produsenter, og at ansvaret ikke skal ligges hos kommuner. Unntak fra regelen kan bare skje ved helt spesifikke situasjoner, og da likevel ikke under gitte minimum.

Ervik gjør et poeng av at vi bruker plastemballasje som eksempel, noe han sier er avfall som har en kostnad og dermed en «negativ» verdi, mens for eksempel EE-avfall har en «positiv» verdi. Han antyder dermed at håndteringen av plastemballasje skulle være i en særstilling.

Det finnes mange ordninger for produsentansvar, og de har ulik utforming og ulike utfordringer. Vi bruker plastemballasje som eksempel for å vise hvordan ordningen ikke fungerer, men vi kunne godt ha tatt for oss de andre ordningene. At noe har «positiv» verdi, hindrer ikke produsentene fra å snike seg unna de samme kostnadene. For eksempel er de ikke i nærheten av å dekke de kommunale avfallsselskapenes kostnader for innsamling av av EE-avfall, og de viser heller ingen interesse for å hente avfallet etter at det er samlet inn. Dermed må kommunene selv ha avfallet liggende på kostbare lagre – uten at produsentene betaler.

Felles for alle produsentansvarsordningene – uavhengig av eventuell verdi på avfallet – er at produsentene viser en kronisk uvilje til å betale de kostnadene kommunale avfallsaktører faktisk har for jobben de gjør for produsentene.

Klagen til ESA er ikke noe kommunal avfallsbransje ønsker. Men dessverre er det den eneste løsningen når miljømyndighetene støtter opp om produsentene – stikk i strid med både regelverk og prinsippet om at forurenser skal betale.

Av en eller annen grunn har returselskapene og miljømyndighetene «gjort opp seg imellom» om hvordan ordningene skal se ut – uten at den kommunale avfallsbransjen har blitt hørt om hvordan dette 

 fungerer for dem. Og det til tross for at den kommunale avfallsbransjen har fått ansvar for innsamlingen. Det kan virke som om Miljødirektoratet har vært fornøyde med at de har fått noen tall de kan rapportere videre, og dermed bare sagt OK til at den tvilsomme praksisen kan fortsette.

Les også: – Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Samfunnsbedriftene tok dette opp allerede i 2009, uten nevneverdig respons fra Miljø- og klimadepartementet. Den gang ville ikke returselskapene for EE-avfall ikke hente mer enn de trengte hos avfallsselskapene, noe som gjorde at EE-avfall hopet seg opp i alle deler av landet.

De samme opplevde vi med plast i 2020, hvor returselskap fikk lov av Miljødirektoratet til å si opp avtaler som ville ha påført dem kostnader. At kommunene ble sittende igjen med hele regningen, var åpenbart ikke så farlig. Også denne gang valgte myndighetene å se en annen vei.

Derfor ble det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Vi ser frem til en likhet for loven, der det ikke bare kommunale avfallsaktører som får svært strenge krav til gjennomføring. Det er på tide at også produsenter må følge gjeldende lover og regler. Og at prinsipper som alle andre må følge, også skal gjelde dem. 

Miljømyndighetene skaper mistillit

Produsentansvar

Vi liker å tro at lover og regler bidrar til at Norge når sine klimamål, og vi applauderer når politikerne sier at forurenser skal betale. Men i praksis er regelverket en sveitserost med store hull som gjør at miljøsynderne kan snike seg unna ansvar og økonomiske forpliktelser.

I Norge har vi et produsentansvar, som blant annet gjelder plastemballasje. Det innebærer at produsenter og importører har økonomisk ansvar også når deres produkter blir avfall. I Norge er det kommunen som sørger for henting av plast og så skal systemet fungere slik at det er plastprodusentene som betaler for denne jobben.

Tanken er at det skal straffe seg å selge skrot som ikke kan materialgjenvinnes, men som i stedet må brennes. Når produsenter og importører får et økonomisk ansvar for plastavfall, vil de ta miljøvennlige valg og lage bedre produkter og emballasje som reduserer mengden avfall.

Men, så lenge produsentene kan snike seg unna det økonomiske ansvaret, forsvinner også motivasjonen til å være miljøvennlig. Økonomisk vinning har ofte en lei tendens til å trumfe samfunnsansvar.

Dermed forblir plastproblemet like stort, og kommunale avfallsselskaper må fortsette å hente inn ti-tusenvis av tonn med uren og miljøskadelig plast som må brennes. Når produsentene ikke vil betale, er det kommunene som blir sittende igjen med en regning på over en milliard kroner i året. Dette er et konservativt anslag, og vi snakker fortsatt bare om plastemballasje. Det finnes også produsentansvar for EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer. Regelverket er ikke vanntett der heller.

Når plastprodusentene ikke vil ta regningen, har ikke kommunene annet valg enn å legge den økte kostnaden på avfallsgebyret som innbyggerne betaler. Det smått utrolige er at innbyggerne dermed må betale dobbelt, siden produsentene allerede har lagt på prisen på produktet for å ta høyde for avfallsregningen. Dermed betaler du både når du kjøper produktet, og deretter gjennom et høyere gebyr fordi produsenten sniker seg unna ansvaret.

Myndighetene burde selvsagt ha ryddet opp i dette, men de ser en annen vei. De vil ikke finne ut hvor mye plast og plastemballasje som faktisk blir solgt i Norge. Og de vil heller ikke beregne hva det faktisk koster å hente inn, håndtere, gjenvinne eller brenne plasten. De sier produsentene skal beregne dette selv. Det er å sette bukken til å passe havresekken.

Samfunnsbedriftene er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper, og organiserer dermed de kommunale avfallsselskapene som blir sittende igjen med regningen. Vi mener myndighetene bryter EØS-reglene når det ikke er forurenser som betaler, og mener det er ganske enkelt å sørge for at regningen ender hos produsentene:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til å sette prislappen selv, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.

Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.

Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det. Kommunene skal ikke sitte igjen med enorme mengder plastemballasje som er sortert ut.

Produsentansvar fungerer ikke:

De siste årene har ulovlig eksport av EE-avfall vært i søkelyset, blant annet etter et NRK Brennpunkt-program som avdekket omfattende organisert kriminalitet på området. 

De nye reglene skal også bidra til å fremme en mer sirkulær økonomi. Forskriften trer i kraft straks.

De nye reglene slår tydeligere fast at det er forbudt å hente EE-avfall fra mottak. Det er godkjente returselskap eller ombruksaktører som har skriftlig avtale med mottaket som kan hente EE-avfall. 

Ved avtaleinngåelse med en aktører som driver med forberedelse til ombruk (ombruksaktør), er det ytterligere krav til dokumentasjon som skal sikre at EE- avfall bringes til et lovlig avfallsanlegg eller blir materialgjenvunnet.

Pliktene til kommunene og deres avfallsselskaper er flere, deriblant:

Sørge for sortering av EE-avfall fra øvrig avfall og forsvarlig oppbevaring. Hindre fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr, samt muligheten for ombruk, materialgjenvinning og utsortering.

Oppbevaringen skal hindre ulovlig henting av EE-avfall gjennom egnet oppbevaring innendørs eller utendørs, eller ved vakthold, herunder kameraovervåking.

EE-avfall skal kun hentes av aktører som samler inn på vegne av godkjente returselskap eller etter skriftlig avtale med kommunen.

Dette er kun utvalgte eksempler. Det er viktig å gjøre seg kjent med endringene i forskriften og hva det betyr for kommunene. Endringene kan du lese mer om i lenken under. 

Forskrift om endring i avfallsforskriften kapittel 1 

Samfunnsbedriftene bidro med innspill til høringsrunden i 2021 (se lenke under). Her tok vi blant annet opp behovet for full kostnadsdekning, henting av alle innleverte/innsamlede EE-artikler, økt hentefrekvens og kontroll av aktørene i ordningen, samt tilrettelegging for lokal/regional utnyttelse av EE-avfallsprodukter.

Høringssvar fra Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs 2021

Nye EE-avfall-regler skal hindre ulovlig henting og eksport

Reglene for EE-avfall skjerpes

LOOP anbefaler å iverksette tiltak som bidrar til en varig, positiv endring hos forbrukerne. Samtidig vet vi at mange av dere er utålmodige, og trenger handling. Derfor foreslår LOOP å jobbe med et kort og langt perspektiv - i parallell. Kommer vi i mål med felles kampanje? Det avhenger av de enkelte aktørene i bransjen.

Målet er at husholdningene blir enda bedre til å sortere batterier for å redusere faren for brann i anlegg og sørge for ressursutnyttelse. Vi vil fokusere på opplysning og informasjon til forbrukerne. I tillegg må vi jobbe på systemnivå. 

Dette prosjektet krever at mange engasjerer seg. Det er da vi får noe gjort, det er da vi lykkes med å skape den viktige endringen som skal til. Uten felles engasjement blir det neppe noe av et slikt felles løft.

Her er målet å kartlegge hva som kan gjøres bedre på systemnivå. Kan leveringspunktene gjøres synligere? Kan utformingen være annerledes? Vil en batteri-boks være en del av løsningen? Hvordan vi kan lykkes med en enkel og praktisk sorteringsløsning for forbrukerne?

Felles informasjonskampanje der de som er med må bli enige om ambisjonsnivå. Fra kommunesiden er vi vant til å bidra med penger til å utvikle verktøy som kan brukes på kryss og tvers. Samtidig som det møter ulike økonomiske muskler hos avfallsselskapene og kommunene som skal bruke verktøyene. 

Gjennomføring av felles kampanje vil altså være avhengig av at mange nok melder sin interesse. Tiden løper, og batteriene kastes feil. Derfor: Ta kontakt med LOOP i dag for å melde interesse for å være med på å utvikle fellesløsninger for kommunikasjon om batterier. Da vil du få vite mer om hva dere kan bidra med, av kompetanse og penger.

er stor kilde til branner i avfallsanlegg og renovasjonsbiler

inneholder ressurser som bør materialgjenvinnes

skaper usikkerhet hos forbruker når de skal sorteres

Tid for batteri-samarbeid!

LOOP inviterer til felles kommunikasjonsløft:

Man antar at hele 50 prosent av brukte tekstiler havner i restavfallet, noe som i praksis betyr at det går til forbrenning. For å innfri EUs rammedirektiv om avfall må Norge innen 2025 ha en egen innsamlingsordning for tekstilavfall på plass. Mandag kunngjorde klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) startskuddet for et nytt produsentansvar for tekstiler.

– Vi deltar nå i en arbeidsgruppe som er nedsatt for å foreslå en slik produsentansvarsordning, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs. Han forteller at de allerede har hatt sitt første møte.

– Arbeidsgruppen skal utarbeide et kunnskapsgrunnlag for innføring av produsentansvar for tekstiler i Norge, og samtidig foreslå hvordan et slik produsentansvar kan innrettes, sier han.

Produsentansvar innebærer at produsenter og importører har ansvar for sine produkter også når de blir avfall. Det betyr at de skal bære kostnadene for at avfallet blir samlet inn og gjenvunnet i størst mulig grad. Produsentansvaret er et viktig politisk virkemiddel for mer miljøvennlig produktutvikling, og skal sikre effektiv utnyttelse av avfallsressursene. Dette bidrar til en sirkulær økonomi og reduserer klimagassutslipp.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har vært en av flere aktører som har spilt inn behovet for en slik ordning på tekstiler.

– Det er fortsatt uklart hva som skal omfattes, men det blir også en del av utredningen. Når EU har signalisert at det kommer et produsentansvar på tekstiler, er det viktig at vi får kartlagt dette på en skikkelig måte i Norge, sier Kamfjord.

Den kommunale avfallsbransjen har ikke vært veldig imponert over myndighetenes arbeid med produsentansvar. Som regel er de på etterskudd med å få på plass regelverk som skal være førende for løsninger i hele verdikjeden for avfall.

– Vi har allerede en rekke ordninger for produsentansvar i Norge. De har vokst organisk over tid og vært vanskelig å få oversikt over. Samtidig treffer de ikke spesielt godt, noe som har gjort at produsenter og importører kan løpe fra ansvaret sitt. I stedet er det kommunene som må ta kostnaden. Sånn skal det ikke være, sier Kamfjord.

– Det er alvorlig, siden slike ordninger regnes som et sentralt virkemiddel i miljøpolitikken. Vi har derfor et håp om at en ny ordning også kan sette en ny standard for hvordan slike ordninger skal utformes og fungere i framtiden. Det er viktig at ordningene faktisk følger prinsippet om at forurenser skal betale.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har tidligere spilt inn behovet for en uavhengig tredjepart som henter inn data og statistikk fra samtlige aktører som selger tekstiler i markedet.

– Dette vil være et helt vesentlig virkemiddel for å unngå gratispassasjerer – med alle de utfordringene det bringer med seg – noe vi særlig har opplevd med plast. Vi har også vært klare på at ordningen ikke kan stå for seg selv, men at andre virkemidler må settes inn samtidig i 

 verdikjeden. Blant annet for å unngå at vi sorterer ut til et marked som ikke finnes. Uten involvering av en hel verdikjede, mister vi også intensjonen om en sirkulær økonomi, sier Kamfjord.

Den nedsatte arbeidsgruppen skal bidra med en mengde kunnskap og data, men har relativt korte frister.

– Det er helt greit. Vi har vært tydelige overfor Stortinget om at produsentansvar må utredes så raskt som mulig. Hvis ikke ender vi i samme situasjon som med plastemballasje. Der ble ordningens intensjon undergravet av feil kostnadsfordeling, manglende kontroll med aktørene, og manglende myndighetsoppfølging av de som sniker seg unna. Det skal ikke lønne seg å ødelegge planeten vår, sier Kamfjord.

– Vil sette ny standard for produsentansvar

Ordningen med produsentansvar skal sørge for at produsentene tar regningen, også når produktene blir avfall. Får de snike seg unna, må innbyggerne ta regningen. Det gjør kommunene til lovbrytere.

Formålet med produsentansvar er bedre avfallshåndtering, mer miljøvennlige produkter og økt materialgjenvinning. Produsent og importør har ansvar for sine produkter gjennom hele livsløpet – også når de blir avfall.

Målet er at produsentene vil lage og importere bedre produkter som er lettere å ombruke, reparere eller materialgjenvinne. Det legger til rette for en sirkulær økonomi der materialer forblir i et kretsløp, og det gir mindre avfall som må sendes til forbrenning eller deponi.

Tanken bak ordningen er god, men utførelsen står til stryk. Dårlig utformede forskrifter og total mangel på kontroll gjør at produsentene sniker seg unna ansvaret. Dermed skyves regningen i stedet over på avfallsgebyret til innbyggerne.

Fram til nå har Miljødirektoratet sagt ok til å lempe kostnadene over på kommunene. Da må kommunene sende regningen videre til innbyggerne gjennom økt avfallsgebyr. Det er brudd på flere lover og regler, ifølge jussprofessor Erling Hjelmeng ved Universitetet i Oslo.

Hjelmeng sier at det er ulovlig subsidiering av produsentene når kommunene overtar kostnader som næringslivet skulle betalt. Det strider med statsstøtteregelverket, og bryter også regelverket for selvkost.

I tillegg brytes prinsippet om at forurenser skal betale, som produsentansvar bygger på. Det er derfor en inkonsekvent gjennomføring av produsentansvar som virkemiddel. Praksisen vil ifølge jussprofessoren være brudd på EØS-avtalen.

Dermed sitter vi med en ordning for produsentansvar som undergraver Norges muligheter til å nå klimamål og bli et lavutslippssamfunn. Samtidig gjøres kommunene til lovbrytere.

Man kan spørre hvordan dette kan skje, når intensjonen bak ordningen er at produsentene skal ha det økonomiske ansvaret for avfallshåndtering av sine produkter. Svaret er sammensatt, men kort fortalt har dagens regelverk så mange hull at det gir produsentene flust av muligheter til å skyve kostnadene over på kommunene.

For eksempel krever ikke regelverket at alt som sorteres ut av kommunene, må hentes. I stedet har produsentene prosentmål for materialgjenvinning. Når deres kvote er fylt, har de ingen grunn til å hente resten.

Sommeren 2020 medførte dette at flere kommuner ble overlatt til seg selv med å behandle all innsamlet plast. Produsentene ville ikke hente mer, og kommunene ble sittende med en regning de ikke skal ha.

Når systemet fungerer dårlig, blir også effekten dårlig. Om lag halvparten av plastproduktene som sendes ut i markedet, er det ikke mulig å materialgjenvinne. De må forbrennes. Og når produsentene slipper å betale for dette også, undergraves insentivene til å sørge for at de lager noe som kan materialgjenvinnes. Da fortsetter strømmen av dårlige og ikke-gjenvinnbare produkter ut i markedet.

Og som om det ikke var nok med dårlig utformede regler, bidrar myndighetene med totalt sviktende tilsyn og kontroll, slik at dette har blitt et eldorado for forurensende gratispassasjerer.

Det er lov å håpe på bedring. Miljødirektoratet jobber for tiden med å utforme fremtidens ordninger for produsentansvar. De skal levere sin innstilling til Klima- og miljødirektoratet før sommerferien. En av forutsetningene er fortsatt at kostnadene skal betales av produsenter og importører, ikke av innbyggere eller kommuner.

Derfor er det urovekkende at Miljødirektoratet mener at vi skal beholde dagens system med «forhandlinger» mellom kommunene og produsentene om hvilke kostnader som skal dekkes. Det skulle være unødvendig i en situasjon hvor det fulle ansvar er lagt til produsentene.

Fortsetter direktoratet sin kurs, åpner de for å gi produsentene fortsatt makt til å kunne diktere hva de selv vil betale, og hvor mye de vil gjøre for miljøet. Det kan vi åpenbart ikke lene oss på.

Vi har foreslått løsninger for miljømyndighetene en rekke ganger, og gjentar dem gjerne:

Vi trenger en uavhengig tredjepartsberegning av selvkost i regi av Miljødirektoratet for avfallet som er underlagt et produsentansvar. Det må også sikres at produsentene betaler for produkter som må forbrennes.



Vi trenger et krav om henting av alt utsortert avfall når kommunene ber om det.



Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna. Det må koste mer å jukse.

Hvis det ikke blir gjort endringer, vil det åpenbart svekke innbyggernes vilje til å bidra til en sirkulær økonomi. Da ryker ikke bare målene for materialgjenvinning – da ryker også håpet om å nå FNs bærekraftsmål. Og kommunene må fortsatt leve med å ha en fot på utsiden av loven.

Kommunene tvinges til lovbrudd

- Dette kan vi ikke vente på til den dagen kravene trer i kraft, sier Svein Kamfjord, direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

- Den kommunale avfallsbransjen som Samfunnsbedriftene representerer er, som alltid, tidlig ute og leter etter løsninger som kan tilfredsstille kravene i vår del av verdikjeden.

De mest effektive løsningene krever klarhet i både ansvar, økonomi og oppfølging. Kommunal avfallsbransje har mer enn én gang endt opp med svarteper rent økonomisk, fordi vi har vært for raske med å finne miljøriktige løsninger.

Kommunene har gått foran for å løse storsamfunnets utfordringer, fordi ingen andre gjorde det. Kostnader lempes i stor skala over på kommunene i ulike produsentansvarsordninger på grunn av dette. Vi snakker totalt sett hundrevis av millioner kroner. Årlig.

Slik kan vi ikke ha det i fortsettelsen. Derfor vil Samfunnsbedriftene oppfordre regjeringen til å bruke ressurser på å få på plass hvilke rammebetingelser som skal gjelde.

Vi trenger en forskrift som fordeler ansvaret, sender regningen riktig sted, sikrer kontroll og er nødvendig "ris bak speilet" til de som ikke gjør sin del av jobben.


Det må skje så snart som overhodet mulig, for dette skal gjelde allerede i 2025. 

Stortinget har også bedt regjeringen skynde seg

Samfunnsbedriftenes medlemmer er klare til å ta sitt samfunnsansvar, også med tekstilavfallet. Vi kan ikke nok en gang la innbyggerne ende opp med regningen for et ansvar som fullt og helt skal ligge hos produsentene.

Dårlige erfaringer med elektronikk og med plast har gitt lærdom om at miljøpolitikken må skje i riktig rekkefølge: Først må produsentansvaret på plass – det fikser regjeringen. Deretter finner vi de beste løsninger i fellesskap – og det fikser produsentene, kommunene og resten av verdikjeden.

Tekstilstrategien må få innhold - nå er det bare gode ønsker 

Gode rammer for miljø- og klimapolitikk kommer ikke av seg selv

Avfall som problem og som ressurs skaper debatt. I en sirkulær økonomi skal så lite som mulig av det vi omgir oss med måtte forbrennes eller deponeres, fordi vi ikke har ressurser eller miljø til å forbruke i det tempoet vi holder i dag. 

Derfor sier Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs at det er vår lange tradisjon med bruk-og-kast-samfunnet som er roten til problemet. Et produkt skal helst kunne gjenbrukes, repareres eller i siste instans gjenvinnes som materiale til ny produksjon. 

Medlemmene våre i den kommunale avfallsbransjen forteller om store mengder avfall som man bare kan eller må sende til forbrenning. Det er mye plast, som ingen vil ha, eller det er andre typer produkter som bare kan karakteriseres som skrot.

Endring krever nye virkemidler. Det skaper gnisninger, fordi det må stilles krav i verdikjeden der det aldri tidligere har vært stilt krav til annet enn nettopp volum og fortjeneste.

Vi trenger å følge det grunnleggende prinsippet om at forurenser betaler, og derfor må vi:

Stille krav til at produkter inneholder gjenvunnet materiale.

Innføre en avgift på produkter som må forbrennes eller deponeres fordi de ikke kan gjenbrukes eller gjenvinnes.

Gjennomføre en skikkelig oppgradering av produsentansvaret.

Hvis vi skal nå målene myndighetene selv har satt for miljøet, bærekraftig samfunn og sirkulær økonomi, så må mye endres for at produkter skal bli til nye produkter - og ikke bare avfall.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Dagbladet)

Produkter må bli til nye produkter – ikke avfall 

I den nye rapporten «Fra strategi til handling – Plastkrisen krever handling nå», som er utarbeidet av WWF, Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender, peker miljøorganisasjonene på mange av de samme utfordringene – og løsningene – som Samfunnsbedriftene ser med tanke på plastkrisen.

- Vi forventer at denne regjeringen designer et effektivt produsentansvar, og setter våre medlemmer i stand til å følge opp uten å være økonomisk bakbundet, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

Prinsippet om forurenser betaler skal ligge til grunn for miljøpolitikken. Hensikten er at forurenseren er nærmest til å begrense både miljøbelastningen og egne kostnader. I et produsentansvar er det produsent som er definert å ha ansvaret for miljøbelastningen til produktet, og dermed også den økonomiske belastningen for dette.

- Når kommunene – og innbyggerne – fremdeles tar altfor stor del av regningen mister produsentene insentiver til å velge bedre løsninger. Derfor må regelverket endres og produsentene må bære alle kostnader ved egne produkter, også når de blir avfall, sier Kamfjord.

- Selvsagt er god håndtering av plastavfallet en viktig del av regelverket som må på plass. Vi vet at «shit in er shit out», derfor må plastproduktene designes for gjenvinning.

 få krav til å lage bedre produkter, og til å bruke gjenvunnet plast i nye produkter. Avfallsaktørene kan ikke trylle frem supre materialer hvis det som sendes ut i markedet bare er skrot som må forbrennes.

"Fra strategi til handling – plastkrisen krever handling nå"

#produsentansvar

Færre tekstiler og mindre mat skal kastes

Plastsynderne slipper unna – kommunene tar regningen

Staten overser regelbrudd på selvkost og statsstøtte

Klimatiltak i Norge mot 2030

Miljømyndighetene skaper mistillit

Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Nye EE-avfall-regler skal hindre ulovlig henting og eksport

Tid for batteri-samarbeid!

– Vil sette ny standard for produsentansvar

Kommunene tvinges til lovbrudd

Tekstilstrategien må få innhold - nå er det bare gode ønsker

Produkter må bli til nye produkter – ikke avfall

Plastkrisen krever handling

Tekstilforbruket må ned

Nød lærer naken kvinne å spinne

Økt utsortering er kostbart sjansespill uten godt produsentansvar

Stortinget må snu bruk-og-kast-økonomien

Dette mener vi om produsentansvar

En sirkulær økonomi krever endret produsentansvar

Les mer om ...

Hold deg oppdatert!