Illustrasjonsbilde. Her seiler en såkalt Surface Attack Group i formasjon under øvelsen Formidable Shield utenfor Andøya 7. mai i år. Foto: Johannes Bærhaugen / Forsvaret
Folkevalgte eiere styrer havnene ut fra lokale behov. Samtidig kan en ny sikkerhetssituasjon ha økt behovet for å samkjøre dem. En studie skal se på om noe bør gjøres med organiseringen.
– Hvis man sammenligner med annen kritisk transportinfrastruktur, så skiller havnene seg ut, sier seniorkonsulent Ann Iren Holm Rise i DNV Maritime.
– I tillegg til å være i kommunalt eie, er havnene fullt ut selvfinansierte. Dette står i kontrast til jernbane, vei og lufthavner med statlig eierskapsmodell.
Hun leder arbeidet som DNV utfører for Norske Havner. Studien tar for seg oppgavene som havnene er pålagt nå og i årene som kommer, samt hvordan de skal organisere seg for å møte kravene.
Her skal man blant annet vurdere om det trengs tiltak for å:
fremme havnene som effektive logistikk-knutepunkt
styrke tjenestetilbudet
legge til rette for lokal næringsutvikling
fremme den grønne omstillingen
styrke havnenes beredskapsevne i krig og krise.
Særlig dette siste punktet er blitt mer aktuelt nå. For Nato-utvidelsen har gitt norske havner en avgjørende rolle i beredskapen til både Finland og Sverige.
Nordisk beredskap
– Norge har fått en stadig viktigere rolle som mottaksland og transittland for allierte styrker, forklarer sjefsforsker Gunn-Alice Birkemo ved Forsvarets forskningsinstitutt.
– Flere havner skal gjøre seg klare til å kunne ta imot tropper, forsyninger og forsvarsmateriell fra våre allierte.
– Vi ser at havner med gode forbindelser til tog og veinett er blitt enda viktigere for å oppnå en effektiv transport og militær mobilitet fra vest mot øst i Norden.
Tungt militært utstyr krever mye av havneanleggene. Enkelte stridsvogner veier over 60 tonn. Så kaier, kraner og annet utstyr må ha høy bæreevne. I tillegg må oppstillingsområdet være stort nok.
Mottak og forflytning må kunne skje så raskt som mulig. Styrker og materiell som blir stående lenge på ett sted, er sårbare for angrep. Infrastruktur som veier, broer og tunneler må tåle både vekten og omfanget av alt som skal fraktes videre.
Her fra en øvelse i 2021, der et tog lastet med blant annet stridsvogner har ankommet Narvik havn. Fotograf: Jonny Karlsen / Forsvaret
Havnenes økte betydning handler også om forsyningslinjer. Frakten av varer som mat og medisiner må flyte godt. 90–95 prosent av Sverige og Finlands godstrafikk går sjøveien. Det utgjør 10.000–15.000 containere om dagen.
– Om tilgangen til Østersjøen blir stengt eller sterkt redusert, vil trolig mye av dette godset måtte transporteres via norske havner til Sverige og FInland, påpeker Birkemo.
– I dag har vanligvis hver havn egne IT-baserte styringssystemer og opererer hver for seg. Med felles løsninger ville det vært lettere å fordele skip og utnytte ledig kapasitet, og dermed få mer effektiv logistikk.
– Fra et beredskapsperspektiv er det også en fordel dersom man får til mer samarbeide mellom havnene.
Kostnadskrevende løft
Det er et tankekors at havnene er selvfinansierte samtidig som de skal aksle et stort ansvar for den nordiske beredskapen. For det krever betydelige investeringer mange steder. Da er det naturlig å spørre: Hvem skal betale?
Det ligger i kortene at man vil vurdere om staten kan bidra til en mer helhetlig og strategisk utvikling av havnene. På den annen side henger kostnadsbildet sammen med organiseringen.
– Vi har nå gjennomført en runde med bred informasjonsinnhenting. Og vi ser at det er mye som fungerer bra. Men havnene er også fragmenterte i måten de driftes og organiseres.
– I Norge er spredt bosetting et distriktspolitisk mål. Havnene spiller en viktig rolle som knutepunkter for både lokalbefolkningen og næringslivet.
– Samtidig ser man at noe mer sentralisert styring for å samordne tjenestetilbudet, er hensiktsmessig. Og det går ikke bare på å styrke beredskapen. Det går også på å utvikle havnene og øke effektiviteten, sier Holm Rise.
Fra venstre: sjefsforsker Gunn-Alice Birkemo (FFI) og seniorkonsulent Ann Iren Holm Rise (DNV Maritime). Foto: Samfunnsbedriftene
Vil fremme sjøtransporten
For dette er en bransje med et stort potensial for å utnytte teknologiske nyvinninger. Det gjelder blant annet digitale løsninger og autonom drift. Der ser vi at store europeiske havner som Rotterdam går foran.
Men når det i snitt er relativt få ansatte per havn i Norge, blir det mange steder fullt fokus på drift. Da kan det bli lite tid til innovasjon og utvikling av tjenestene.
– Det er ikke slik at sjøtransporten stadig tar nye markedsandeler her til lands. Om man vil øke konkurransekraften, vil det være viktig å fornye seg i takt med krav og forventninger, avslutter Holm Rise.
Vi gir deg siste nytt fra skjæringspunktene mellom fag og politikk, og mellom arbeidsliv og jus. Du får relevante og forståelige nyheter rett i innboksen din.