Hvorfor når ikke Norge målene for materialgjenvinning?

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har nylig sendt et formelt åpningsbrev til Klima- og miljødepartementet. Der peker de på at Norge ikke når målene for materialgjenvinning som vi har forpliktet oss til gjennom EØS-avtalen.

For avfallsbransjen er dette dessverre ingen overraskelse. Norge har ligget bak målene over tid, og utfordringene er godt kjent.

Kommunene har ansvaret for husholdningsavfallet i hele landet. Avfallsselskapene er etablert nettopp for å løse disse oppgavene, og sitter med både erfaring og konkrete svar på hva som faktisk må til for å nå målene.

Likevel har politikere og byråkrati i liten grad lyttet, til tross for at advarslene har vært tydelige i flere år.

Jomfruelige råvarer er ofte billigere og enklere å bruke.

Den kommunale avfallsbransjen er et politisk virkemiddel – ikke en kommersiell aktør. Innenfor et selvkostregulert område er det ikke rom for fortjeneste. Skal politiske mål nås, må også rammebetingelsene fungere.

Det viktigste virkemiddelet er produsentansvaret. Tanken er enkel: Produsentene skal få et økonomisk insentiv til å redusere avfall og designe produkter som er lettere å sortere og materialgjenvinne.

I Norge undergraves dette systemet både av regelverk og av praksis hos produsenter. Resultatet er svakere innsamling, lavere materialgjenvinning og en betydelig underfinansiering av kommunenes arbeid.

I dag underbetales kommunene med om lag 2 milliarder kroner i året for emballasjeavfall. Kostnaden havner på avfallsgebyret, ikke hos produsentene – stikk i strid med prinsippet om at forurenser betaler.

Her må myndighetene rydde opp, både i regelverk og holdninger.

Norge har også en særnorsk ordning der kun husholdningsavfall omfattes av krav om en prosentvis andel utsortering. Helt likt næringsavfall er unntatt. Det er vanskelig å forstå. Resten av Europa stiller like krav til alt «municipal waste».

Den norske avfallsplanen viser at husholdningslignende næringsavfall har lavere materialgjenvinningsgrad enn husholdningsavfall, og utgjør også totalt større mengder. Klart de også må få krav.

Unntaket svekker både måloppnåelsen og helheten i systemet.

Oppsplittingen av ansvar i forurensningsloven skaper også usikkerhet som hemmer investeringer. Løsninger som kunne gitt høyere utsortering, krever ofte investeringer i hundremillionersklassen – noen ganger mer.

Når avfallsmengdene blir for små som grunnlag for investeringer, blir risikoen for stor. Private aktører risikerer lønnsomheten og overlevelse, mens kommunale aktører risikerer kraftig økte gebyrer for innbyggerne. Resultatet er at nødvendige investeringer uteblir.

Det er også underlig at alle aktører som pålegges nye krav i overgangen til en sirkulær økonomi, ikke samtidig har lik tilgang til investeringsmidler – uavhengig av eierskap.

Når kommunene pålegges å sortere ut stadig mer, stilles det ingen tilsvarende krav om at de utsorterte ressursene faktisk skal brukes i ny produksjon. Markedet løser ikke dette av seg selv.

Jomfruelige råvarer er ofte billigere og enklere å bruke. Uten krav til bruk av resirkulerte materialer, velger produsentene andre løsninger. Resultatet er at innbyggerne betaler for sortering som ikke gir reell materialgjenvinning.

Skal dette endres, så må Stortinget og regjeringen ta ansvar. Særlig angår dette ministrene for miljø, næring og finans. Virkemidlene ligger fullt og helt hos dem.

Løsningen er ikke å kreve stadig mer utsortering. Nøkkelen er å gi produsenter og verdikjeder reelle insentiver til å se verdien i avfallet, og helst produsere slik at det ikke blir til avfall som bare kan brennes. Det må finnes et marked. Uten dette blir ambisjonene lite annet enn meningsløse ord og sløsing med ressurser.

ESA har helt rett, for resultatet av politisk slepphendthet i regulering av hele verdikjeder, er manglende måloppnåelse av utsortering og materialgjenvinning.

Det utfordrer ideen om en sirkulær økonomi – og til slutt også lavutslippssamfunnet.