– Produsenter av plastemballasje har et økonomisk ansvar for plasten også etter at den har blitt avfall. Det betyr at de skal stå for kostnaden som norske kommuner har for innsamling og gjenvinning av plast. Men den regningen vil de ikke betale. I stedet sender de milliardregningen til innbyggerne. Det mener vi er ulovlig, sier Svein Kamfjord.

Han er direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs, som er Norge største arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper. Det omfatter over 100 avfallsselskaper som sitter igjen med regningen når plastprodusentene løper fra ansvaret sitt.

I Norge er det bred enighet om at den som forurenser også skal betale kostnaden for det. Derfor har vi produsentansvarsordninger. Det betyr at produsenter og importører har et ansvar for produktene sine også etter at de er blitt avfall. I praksis skal produsentene betale kostnaden for at kommuner og kommunale avfallsselskaper henter inn plast fra husholdningene og utsorterer så mye som mulig, og sender resten til forbrenning eller deponi.

Med produsentansvar skal produsentene få et insentiv til å lage bedre produkter som kan ombrukes, repareres eller materialgjenvinnes – og redusere plastavfall som går til forbrenning. Produsentansvar gjelder ikke bare emballasjeplast, men også EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer.

I Norge fungerer ikke disse ordningene som de skal. Regelverket er fullt av smutthull, myndighetene har ingen egen oversikt over avfallsmengder, og produsentene kan selv velge hvor mye de vil betale.

– Vi har gjort beregninger som viser at produsentene sniker seg unna en regning på langt over en milliard kroner hvert eneste år. Det er et svært konservativt anslag, og gjelder kun plastemballasje. Totalt kan det være enorme beløp produsentene sniker seg unna hvert år, sier Kamfjord.

– Kommunene har ingen annen mulighet enn å sende regningen videre til innbyggerne som får et høyere avfallsgebyr. Dermed må du og jeg betale for at produsentene fortsetter å sende rundt 200.000 tonn dårlig og miljøfiendtlig emballasjeplast ut i markedet hvert eneste år, sier Kamfjord.

Samfunnsbedriftene har klaget Norge inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA. Årsaken er at Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, slik EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018 krever. Rammeverket er gjeldende for norsk rett.

Fordi norske miljømyndighetene ikke har innført regelverk som oppfyller kravene i utvidet produsentansvar, får heller ikke kommunene og deres avfallsselskaper kostnadsdekning for den jobben de gjør med innsamling og håndtering av avfall. 

– Vår klage til ESA peker også på hvordan Norge bryter statsstøtteregelverket. Når myndighetene lar produsentene slippe regningen for produsentansvar, og skyver kostnadene over på kommunene, må dette regnes som statsstøtte til produsentene. Det er ulovlig, sier Kamfjord.

– I tillegg lar miljømyndighetene produsentene slippe kostnader ved forbrenning av plast som ikke kan gjenvinnes. Dermed har vi et system hvor produsentene – utrolig nok – kan tjene penger på å bruke dårlig plast som ikke kan gjenvinnes. Da er de sikret at de slipper å betale noe. For en uttalt miljønasjon som Norge er dette utrolig flaut, sier han.

Samfunnsbedriftene har skissert en enkel løsning for å rette opp i skjevhetene:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til selv å sette en prislapp på plasten, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.

Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.

Vi må sørge for at kommunene ikke sitter igjen med enorme mengder plast som er sortert ut. Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det.

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne 

Klager Norge inn for brudd på EØS-reglene:

EU har mål om å bli verdensledende innen sirkulærøkonomi. Men det spøker for resultatene på materialgjenvinning av plastemballasje.

I tillegg til dårlig innsats, står både manglende systemer og manglende infrastruktur i veien for å nå målet om 55 prosent materialgjenvinning innen 2030. Det går frem av den ferske 

rapporten fra KPMG og Minderoo Foundation

Og det haster med å redusere avhengigheten av jomfruelig plast. Europa må gjøre om plast til en verdifull ressurs.

Ifølge rapportens forfattere må Europa ta i bruk nye strategier og det siste innen teknologi gjennom hele verdikjeden. Det innebærer blant annet å:

Øke utsorteringen av plast fra restavfallet

Innføre lovpålagte krav til resirkulert innhold i nye produkter

Designe for gjenvinning for å øke mengden gjenvinnbar plast

Klargjøre hvordan produsentansvarsordninger kan sørge for en kostnadsdekning, deriblant for investeringer i infrastruktur for utsortering, materialgjenvinning (kjemisk og mekanisk).

- Forslagene i rapporten understøtter det vi mener må til for å skape en slagkraftig sirkulærøkonomi. Det må bli enklere for innbyggere og næringsliv å velge klima- og miljøvennlig, sier Svein Kamfjord, direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

- Her vil vi særlig løfte fram betydningen av et rettferdig organisert produsentansvar. For å utvikle gode systemer, er produsentene og importørene nødt å ta sitt økonomiske ansvar.

- Kommunal avfallshåndtering er avgjørende for at avfallsressurser sendes tilbake til ny produksjon. Da må vi også få tilgang til finansiering av nødvendig infrastruktur som utsorteringsanlegg.

Kravene til materialgjenvinning og økt utsortering vil, i kombinasjon med høyere kostnader, gi et investeringsbehov på opp mot 2,2 milliarder kroner hvert år fram mot 2035. Det går frem av Menon Economics' beregninger.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har ved flere anledninger gjort politikerne oppmerksomme på de økonomiske konsekvensene, som nå også øker med stadig utvidede krav til utsortering for ombruk og materialgjenvinning.

Dette vil vi på nytt ta opp igjen i forbindelse med behandlingen av årets budsjett. Investeringene er ganske enkelt en forutsetning for å nå målene.

Plastmål krever tunge investeringer

EUs 2030-mål for plastemballasje

I enkle og mindre sammensatte anskaffelser kan krav og kriterier være mer spesifikke, og rettet mot det enkelte produkt. Disse tiltakene vil bidra til økt sirkularitet og lavere klimagassutslipp.

Samarbeidsprosjektet «Økt bruk av resirkulert plast i offentlige anskaffelser» er finansiert av Handelens Miljøfond. Prosjektet har bidratt i åtte offentlige anskaffelser hvor det er satt opp krav og kriterier til bruk av resirkulerte råvarer.

I en av anskaffelsene er arbeidet kommet for kort til at materialbruken er ferdig kartlagt, men et estimat for de øvrige 7 anskaffelsene viser at dette kan bidra til bruk av ca. 1200 tonn resirkulert plast.

- Mange offentlige innkjøpere synes det er utfordrende å sette krav og finne de rette kriteriene for å øke bruken av resirkulert råvare, sier prosjektleder Kathrine Kirkevaag i Mepex Consult. Hun har ledet prosjektet på vegne av samarbeidspartnerne.

- Andre trenger å vite mer om hvilke produkter som finnes i resirkulert materiale, og spesielt når det gjelder resirkulert plast.

Fra Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har næringspolitiske rådgivere Daniel Lindvåg og Bård Jørgensen deltatt i prosjektet. De er enige med Kathrine Kirkevaag, men sier det er flere ting som også må på plass.

- Vi tror det blir lettere å sette krav og at etterspørselen vil øke, hvis produsentene får styrket krav om bruk av resirkulert råvare i sin produksjon og at det innføres en materialavgift på ikke-gjenvinnbare materialer. Da får man større volumer med resirkulert råvare og et større marked.

Det vil være nyttig å ta i bruk verktøy som markedsdialog for å finne fram til om leverandørene kan tilby produkter i resirkulert plast og til hvilke betingelser, og om det finnes sertifiseringsordninger eller andre måter å verifisere innhold av resirkulert plast i produktene.

- Mange av markedene er fortsatt umodne, så det å oppnå god dialog og kommunikasjon mellom innkjøpere og de som leverer produkter i resirkulert plast er vesentlig for resultatet. Det sier Kirkevaag som sammen med Sølvi R. Haugedal og Anne Christine Meaas i Mepex Consult har jobbet med de åtte anskaffelsene.

- Sammen kan partene komme frem til gode løsninger både når det gjelder produktutvalg og utarbeidelse av konkurransen.

Slik markedsdialog er gjennomført i flere av innkjøpene prosjektet har deltatt i, blant annet innkjøp av avfallssekker til oppsamling av kildesortert plastemballasje.

- Hadde halvparten av Norges befolkning benyttet tilsvarende sekker i 100 prosent resirkulert plast, kunne dette alene bidratt til bruk av 2500 tonn resirkulert plast i året, eller 10.000 tonn i løpet av en kontraktsperiode på fire år.

Prosjektets fokus har vært offentlige innkjøpere. Erfaringene kan overføres til store private innkjøpere, og sett fra et juridisk ståsted, har de enda større muligheter til å fremme gode sirkulære kjøp da de står mer fritt til å velge leverandører i markedet.

- Dette er en mulighet som må utnyttes, for eksempel gjennom et samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonene for privat sektor, sier Bård Jørgensen i Samfunnsbedriftene.

En rapport utarbeidet for HMF viser at skal vi nå målet om 50 prosent materialgjenvinning av all plast i Norge innen 2025, må vi finne et marked for 140.000 tonn plast per år.

Store statlige aktører innen samferdsel og bygg- og anleggsbransjen har mulighet til å bidra med en stor andel av dette ved å erstatte jomfruelig plast med resirkulert råvare.

Medlemmene i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har i flere år satt krav om bruk av gjenvunnet plast i anskaffelser av både søppeldunker- og poser.

- Det gleder oss at Vestfold Avfall og Ressurs (VESAR) og Renovasjonsselskapet for Drammensregionen (RfD) fortsetter å vise at kommunale avfallsaktører ikke bare samler inn plastemballasje, men aktivt bruker resirkulert materiale i sitt eget utstyr og materiell, sier Daniel Lindvåg.

Prosjektet kom også fram til interessante beregninger som viser potensialet for resirkulert plast.

- Hadde vi fått avtaler med flere statlige aktører, som eksempelvis Bane NOR om å legge kabelkanaler i 100 prosent resirkulert plast på en strekning på 100 km, ville det ha utgjort et forbruk av om lag 1625 tonn resirkulert plast, eller 68.250 tonn om det ble lagt langs hele jernbanenettet i Norge.

Tilsvarende ville det å bygge tunneler med membran med resirkulert plast i et midtsjikt og tilbehør i 100 prosent resirkulert plast, gitt et forbruk på 7,7 tonn resirkulert plast per km tunnel.

Disse eksemplene viser at potensialet er stort for å øke andelen resirkulert plast gjennom strategiske innkjøp, og slik bidra til at markedene øker og teknologien for gjenvinning utvikles videre.

– Dette viser en tydelig vei til sirkulære verdikjeder for plast. Eksemplene viser potensialet for å øke andelen resirkulert plast ved å sette krav i innkjøpsprosessen, og det bør inspirere både offentlige og private aktører. De kan gjøre mye for å bidra til å sette fart på sirkulærøkonomien, sier Lars Brede Johansen, konstituert fagsjef i Handelens Miljøfond.

For å møte behovet for mer kunnskap om hvordan krav og kriterier kan settes opp i anskaffelsene har prosjektet utarbeidet en casesamling som sammenfatter innkjøpene som er gjort i prosjektet og resultatene av disse.

I tillegg er det utarbeidet en produktpresentasjon som viser produkter som har innhold av resirkulert plast, hvilke effekter bruk av resirkulert plast har og de leverandørene vi har kjennskap til i markedet.

En slik «produktkatalog» vil måtte oppdateres jevnlig, slik at alle som står overfor et innkjøp, har tilgang til kunnskap om gode alternative produkter.

Les presentasjon av casene i prosjektet (pdf)

Last ned oversikt over plastprodukter og leverandører (pdf)

- Ved å dele eksempler på hvordan slike anskaffelser kan gjennomføres, og samtidig , formidle informasjon om produkter med høyt innslag av resirkulert plast, håper vi flere, både offentlige og private aktører, vil etterspørre produkter i resirkulert plast, sier Kathrine Kirkevaag.

Prosjektet «Økt bruk av resirkulert plast i offentlige anskaffelser» har lansert sin rapport.

Avfall Norge: Mona Sæther og Cecilie Lind
Grønt Punkt Norge: Jaana Røine og Gunnar Moen
Miljømerking Norge: Tormod Lien
Stiftelsen Miljøfyrtårn: Ann-Kristin Ytreberg
Samfunnsbedriftene: Daniel Lindvåg og Bård Jørgensen
Mepex: Frode Syversen

Mepex Consult har ledet arbeidet med Kathrine Kirkevaag som prosjektleder sammen med Sølvi R. Haugedal og Anne Christine Meaas som prosjektmedarbeidere.

Krev bruk av resirkulert råvare i alle innkjøp

Rapport om bruk av resirkulert plast i offentlige anskaffelser:

Avfall som problem og som ressurs skaper debatt. I en sirkulær økonomi skal så lite som mulig av det vi omgir oss med måtte forbrennes eller deponeres, fordi vi ikke har ressurser eller miljø til å forbruke i det tempoet vi holder i dag. 

Derfor sier Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs at det er vår lange tradisjon med bruk-og-kast-samfunnet som er roten til problemet. Et produkt skal helst kunne gjenbrukes, repareres eller i siste instans gjenvinnes som materiale til ny produksjon. 

Medlemmene våre i den kommunale avfallsbransjen forteller om store mengder avfall som man bare kan eller må sende til forbrenning. Det er mye plast, som ingen vil ha, eller det er andre typer produkter som bare kan karakteriseres som skrot.

Endring krever nye virkemidler. Det skaper gnisninger, fordi det må stilles krav i verdikjeden der det aldri tidligere har vært stilt krav til annet enn nettopp volum og fortjeneste.

Vi trenger å følge det grunnleggende prinsippet om at forurenser betaler, og derfor må vi:

Stille krav til at produkter inneholder gjenvunnet materiale.

Innføre en avgift på produkter som må forbrennes eller deponeres fordi de ikke kan gjenbrukes eller gjenvinnes.

Gjennomføre en skikkelig oppgradering av produsentansvaret.

Hvis vi skal nå målene myndighetene selv har satt for miljøet, bærekraftig samfunn og sirkulær økonomi, så må mye endres for at produkter skal bli til nye produkter - og ikke bare avfall.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Dagbladet)

Produkter må bli til nye produkter – ikke avfall 

Stortingsmeldingen om bærekraft (Meld. St. 40 Mål med mening) er til behandling i kommunal- og forvaltningskomiteen. Brevik la frem Samfunnsbedriftenes innspill 11. januar. Han satte søkelys på tre hovedpunkter:

viktigheten av å få på plass investeringsstøtte til ettersorteringsanlegg

økt kraftproduksjon og behovet for ren energi til en overkommelig pris og likere nettleie over hele landet

betydningen av at sjøtransport gjøres konkurransedyktig med veitransport for å få ned klimautslippene. Det betyr virkemidler som veiprising og investeringer for å stimulere til mer godsoverføring fra vei til sjø.

Høring om bærekraftsmeldingen

På spørsmål fra Mudassar Kapur (H) i komiteen om innovasjonsnivået i Norge på materialgjenvinning svarte Brevik at Norge ligger relativt langt fremme teknologisk på materialgjenvinning, men at bygging av anlegg koster store summer.

- Utfordringene ligger i at kommunale avfallsselskap ikke har tilgang til statlige investeringsmidler, slik som i EU. Noen store selskap som samarbeider på tvers av kommuner har gått sammen om investeringene og klart å utvikle og bygge ettersorteringsanlegg. Men mange avfallsselskap sitter på gjerdet på grunn av den store økonomiske belastningen slike investeringer utgjør.

Brevik legger til at produsentansvarsordningene ikke er tydelige på dekning av faktiske kostnader for innsamling og sortering hos kommunene.

Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030

. Nå skal komiteen gi sin innstilling til Stortinget 29. mars. Deretter skal den debatteres i Stortinget med påfølgende vedtak. Foreløpig dato i Stortinget er 5. april.

 til stortingsmeldingen.

Her kan du laste ned 

Meld. St. 40 (2020-2021) «Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030»

 går gjennom bærekraftsmålene og peker på hvilke tiltak som bør gjennomføres på de ulike områdene.

Det var Erna Solbergs (H) regjering som la frem meldingen i juni, og den har siden vært på høring. Nå skal stortingsmeldingen behandles i Stortinget.

 ble vedtatt av FNs medlemsland på organisasjonens generalforsamling 25. september 2015. De består av 17 hovedmål og 169 delmål som skal gi en bærekraftig utvikling fram mot år 2030.

Bærekraftsmålene er en felles arbeidsplan og målsetting for land, næringsliv og sivilsamfunn i arbeidet for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Målene avløste FNs tusenårsmål fra 2000.

Du kan lese mer om regjeringens arbeid med bærekraftsmålene 

Grønne avfallsløsninger trenger finansiering

Høring om bærekraftsmeldingen:

Menons beregninger viser økte kostnader og behov for investeringer på mellom 1,2 og 2,2 milliarder årlig fram mot 2035. For investeringer alene, beregnes disse til 5,5 milliarder hvert 8. år.

Fjose sa i sin redegjørelse for rapporten at Menon vurderer kostnadene til å ligge tettere på det høyere tallet fordi vi fremdeles har langt igjen før vi når gjenvinningsmålene.

Samtidig påpekte han at det er et sjansespill at kravene om utsortering i kommunene kommer før myndighetene har fått på plass skjerpede krav til produsentene.

– Det er ikke tilstrekkelig å kreve utsortering. Det gir ingen sirkulær økonomi. Hvis det ikke stilles krav til produsentene om bruk av det utsorterte materialet, står man i fare for at innbyggerne opplever at deres jobb for bedre sortering er bortkastet, sa Fjose, og viste til hvordan kritiske medieoppslag enkelt vil kunne virke nedbrytende på viljen til å gjøre en innsats i hjemmet.

Samfunnsbedriftene kan legge til at 70 prosent av emballasjeplasten må brennes fordi myndighetene så langt ikke har villet stille krav til produsentene som kan redusere denne mengden betydelig.

Det må snarlig innføres investeringsstøtte som også kommunale aktører får tilgang til. Målene for 2025 som ligger nærest i løypa mot 2035, er allerede i ferd med å løpe fra oss.

Grunnleggende endringer må gjøres i produsentansvaret.

Det må innføres en avgift som straffer produkter som ikke kan materialgjenvinnes.

Menon Economics: Om behov for investeringer for å nå nasjonale mål om utsortering og materialgjenvinning

Økt utsortering er kostbart sjansespill uten godt produsentansvar

Rapport om investeringsbehov for å nå gjenvinningsmål:

Avfalls- og gjenvinningsbransjen trenger flere dyktige ansatte med fagbrev. Gjenvinningsfaget leder frem til fagbrev innen gjenvinning. Norsk Industri, Maskinentreprenørenes forbund, Avfall Norge, Norsk forening for farlig avfall, Norsk Returmetallforening og Samfunnsbedriftene forvalter et læreverk for gjenvinningsfaget. Læreverket kan brukes av lærlinger og praksiskandidater som ønsker å ta fagbrev innen gjenvinning. Dagens læreverk ble opprinnelig utarbeidet av Multiconsult i 2018.

Læreverket er nå oppdatert i 2021 av organisasjonene.

I tillegg er læreverket nå supplert med et eget kapittel om håndtering av avfall fra bygg og anlegg, samt større konstruksjoner, skip, mv. Det er Multiconsult som har utarbeidet det nye kapittelet, som er utarbeidet med midler stilt til veie av 

, der det finnes flere digitale lærebøker, eller du kan 

Læreverk for gjenvinningsfaget er oppdatert

Kjært barn har mange navn, både ombruk og gjenbruk er helt legitime begreper. Regjeringen sier gjenbruk, mens forurensningsloven omtaler det som ombruk. Dessverre er det fortsatt mindretallet som velger ombruk fremfor noe nytt.

Ombruk står høyt i avfallshierarkiet, etter avfallsforebygging. Ombruk er avfallsforebyggende dersom det hindrer nykjøp, og kan derfor redusere klimautslippene betydelig. Ikke minst kan det være godt for lommeboka. Avfallsforebygging handler i mindre grad om avfall og mer om forbruk.

Paradoksalt har det vært liten politisk vilje til å innføre effektive tiltak rettet mot målene øverst i avfallshierarkiet. Målet om å øke materialgjenvinning til 65 prosent innen 2035 omfatter også ombruk. Da må det innføres effektive tiltak og tydelige rammebetingelser, ikke minst innføre gode målemetoder også for ombruket.

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) opplyser i en fersk forskningsartikkel at årsakene til at folk velger ombruk, er økonomi, miljø og jakten på de unike gjenstandene. Fortsatt velger de fleste nytt fremfor brukt. Det fremkommer også i SIFOs undersøkelse at 

unge mennesker er mest skeptisk til ombruk

Mange kommunale aktører er spesielt opptatt av hvordan de kan bidra til mer ombruk, men dagens rammebetingelser gir kommunene begrensede virkemidler til å iverksette avfallsreduserende tiltak. Deres lovpålagte oppgave er først og fremst å sikre forsvarlig håndtering av avfall som oppstår i husholdningene.

I forbindelse med behandlingen av Meld. 45 om avfallspolitikk og sirkulær økonomi utfordret KS Bedrift derfor miljømyndighetene på å tydeliggjøre gråsonene i selvkostregelverket.

Et av resultatene i behandlingen av nevnte stortingsmeldingen, var at Stortinget ba regjeringen gi kommunene større ansvar for å legge til rette for ombruk. Etter forespørsel fra KS Bedrift gjorde deretter Miljødirektoratet et forsøk på å tydeliggjøre gråsonene i selvkostregelverket med den hensikt at kommunene i større grad kan prioritere ombruksaktiviteter. Les mer om disse avklaringene i vår artikkel Lopper til selvkost.

KS Bedrift mener at selvkostregelverket og tilhørende veiledning fortsatt ikke er tydelig nok, fordi Miljødirektoratet ikke ønsker å oppdatere veilederen for beregning av avfallsgebyr. Heller ikke Regjeringen ser behov for lovendring etter at de vedtok at kommunene skal tilrettelegge mer for ombruk.

KS Bedrift mener at selvkostregelverket må endres mer i tråd med målene innen sirkulær økonomi. Krav om økt materialgjenvinning og ombruk vil medføre endringer i dagens systemer. I tillegg vil det være behov for både investeringer og nye økonomiske virkemidler dersom forbruksmønsteret vårt skal bli mer sirkulært.

Kommunene har en nøkkelrolle i den sirkulære økonomien fordi de er tett på både innbyggerne, lokalt næringsliv, materialselskaper og behandlingsanlegg for avfall. KS Bedrift oppfordrer kommunale aktører til å prøve seg frem for å finne gode løsninger innenfor gråsonene i dagens rammeverk.

KS Bedrift minner om at kommunene allerede har hjemmel til å utarbeide egne forskrifter i dagens forurensningslov. Når målet er mer materialgjenvinning, og ombruk er en del av dette målet, kan kommunene ha mye å hente på å få mer kontroll på hvor mye husholdningsavfall som går til ombruk. Vi minner også om kommunenes rett til å kreve samtykke fra aktører som ønsker å hente avfall direkte fra husholdningene. Les mer om samtykke i våre artikkel.

Les mer om Norges avfallsplan med avfallsforebyggingsprogram.

Ombruk i den sirkulære økonomien

Målet om økt materialgjenvinning inkluderer også ombruk:

I natt ble det enighet mellom politikerne i EU og medlemslandene: Det skal bli mer materialgjenvinning, men medlemslandene skal få noe lenger tid på seg til å nå målene.

Målene gjelder avfall som både går til ombruk og materialgjenvinning. Avfallshierarkiet blir også styrket og det er et viktig signal til de landene som ennå ikke har innført deponiforbudet. Dette er i tråd med KS Bedrifts ønsker om at avfallshierakiet skal være veiledende for valg av behandlingsløsninger. Materialgjenvinningsmålene er som forventet høye, og det er lagt inn noe lenger tid for å nå målene. Enigheten gjelder såkalt ‘municipal waste’ og KS Bedrift mener det bør etableres mål for øvrige avfallsstrømmer dersom vi skal komme over i en sirkulær økonomi.

Avtalen innebærer også at biologisk avfall fra husholdningene skal samles inn separat fra 2024, mens tekstiler og farlig avfall følger året etter. KS Bedrift har ofte diskutert begrepet 'separat sortering' med fagfolk i Europakommisjonen og fortalt om de store miljøgevinstene ved å kombinere kildesortering med sentralsortering. Vi har alltid blitt møtt med forsikringer om at det som er best for miljøet er bra, og dermed at sentralsortering også spiller en viktig rolle, men at de fleste medlemslandene i EU trenger et tydelig krav om separat sortering for å nærme seg det nivået Norge allerede er på.

Det utvidede produsentansvaret betyr at produsenter og importører skal ta ansvar for produktene de setter på markedet også når det blir avfall. Kommunene og deres avfallsselskaper skal dermed ha dekket kostnader til det avfallet som er omfattet av produsentansvaret, i henhold til enigheten som ble oppnådd i natt.

Dette er en midlertidig enighet som skal legges frem for medlemslandene i deres neste møte 20. desember. Deretter skal teksten finpusses når Bulgaria tar over presidentskapet i EU fra nyttår. Parlamentet skal formelt stemme over avtalen før den endelig vedtas av minsterrådet. Selv om det er et stykke frem til alt formelt er vedtatt er det likevel å anse som ferdig behandlet når de siste halvårets såkalte trilog-møtene nå er i havn.

#gjenvinning