Nav må vurderes på nytt

Målet kan ikke være å bevare Nav slik det er i dag, men å utvikle en organisering som faktisk får flere varig i arbeid. Ekspertutvalgets arbeid må derfor ta utgangspunkt i resultater – ikke i eksisterende strukturer.

Organisering, ansvarsdeling og virkemiddelbruk må vurderes ut fra om de bidrar til økt arbeidsdeltakelse og lavere utenforskap, ikke ut fra historikk eller institusjonell lojalitet. Dersom dagens modell ikke leverer godt nok, må det være legitimt å foreslå endringer.

Et grunnleggende premiss for enhver reform må være at forvaltningen av velferdsytelser fungerer stabilt, forutsigbart og rettssikkert. Når systemet sliter med kjerneoppgaver knyttet til sykefravær, inntektssikring og trygdeutbetalinger, svekkes både tilliten i befolkningen og handlingsrommet for politikkutvikling.

En troverdig ytelsesforvaltning må være fundamentet i ethvert framtidig system.

Arbeidslinja har vært styrende i norsk politikk i mange år, uten at utenforskapet er redusert. Det tilsier at problemet ikke først og fremst ligger i ambisjonsnivået, men i hvordan innsatsen er organisert og samordnet.

Erfaringer fra kommuner og arbeidsinkluderingsfeltet viser at overgang til arbeid forutsetter sammenhengende løp, tett oppfølging og fleksibilitet – særlig for personer med sammensatte behov. I dag er innsatsen for fragmentert, preget av brudd og ventetider som reduserer effekten av tiltakene.

Arbeidsinkludering lykkes best når den skjer lokalt og koordinert, i samspill mellom den enkelte, helse- og velferdstjenestene, arbeidsgivere og arbeidsinkluderingsbedrifter.

Likevel preges dagens system av siloer og parallelle prosesser som svekker motivasjon og gir dårligere ressursutnyttelse. Når statlige tiltak ikke fører til overgang til arbeid, er det ofte kommunene som må bære konsekvensene gjennom økte utgifter til sosialhjelp og helsetjenester.

Ansvar, virkemidler og økonomisk belastning henger ikke godt nok sammen.

I tillegg svekker dagens anbudsregime i arbeidsmarkedstiltakene muligheten for langsiktig kompetansebygging. Korte kontrakter og uforutsigbarhet gjør det krevende å bygge stabile fagmiljøer og gi god oppfølging i arbeidsinkluderingsbedriftene. 

Norsk arbeidsliv består hovedsakelig av små og mellomstore bedrifter uten egne HR-funksjoner. Hvis disse bedriftene skal bli en reell ressurs i bekjempelse av utenforskapet, gjennom å beholde ansatte i arbeid og inkludere nye, er de avhengige av forutsigbar, stabil og lokalt tilpasset oppfølging av kompetente rådgivere. Dette taler for en lokalt forankret og tverrsektoriell arbeidsinkluderingstjeneste.

Skal Norge lykkes bedre med å få, og beholde flere i arbeid, må ekspertutvalget våge å foreslå reelle strukturelle endringer. Målet må være et system som faktisk virker – for befolkningen, for arbeidsgivere og for samfunnet – i en lokal forankring som kan gi tillit over tid.