Nei til sammenslåing må bety ja til samarbeid

Folkeavstemningen i Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten viste at lokaldemokratiet virker. Men et nei til sammenslåing må ikke være et nei til endring. Demografien, rekrutteringsutfordringene og kravene til beredskap, digitalisering, infrastruktur og kompetanse står fast. Spørsmålet er hvordan kommunene skal samarbeide når de fortsatt skal bestå hver for seg.

Det gjelder langt flere enn Toten. I en undersøkelse Sentio Research har gjort for Samfunnsbedriftene, svarer én av tre kommuner at de ikke har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å løse alle lovpålagte oppgaver uten interkommunalt samarbeid. Bare 28 prosent svarer at de i stor eller svært stor grad har det.

Dette er ikke et argument for sammenslåing. Kommune-Norge er ikke svart-hvitt. Noen steder kan sammenslåing være riktig. Andre steder gjør avstander, identitet eller politisk virkelighet det lite klokt. Men ingen kommunegrense passer for alle de snaut 500 lovpålagte tjenestene hver eneste norske kommune skal levere.

Tjenester som legevakt, brann og redning, vann og avløp, renovasjon, barnevern, IKT-sikkerhet og innkjøp har ulike behov. Noen kan løses godt i én kommune. Andre krever større fagmiljøer, investeringsevne og sterkere organisasjoner enn mange kommuner kan bygge alene.

Derfor må samarbeid bli et krav der kommuner ikke klarer å levere gode tjenester hver for seg. Det må være en selvstendig strategi for bedre tjenester og varig organisering av det kommunale tjenestetilbudet.

Vann og avløp viser hvorfor. Her står kommunene foran enorme investeringer i ledningsnett, renseanlegg og beredskap. Menon Economics, SINTEF og Berngaard har på oppdrag fra Norsk Vann anslått investeringsbehovet til langt over 500 milliarder kroner de neste 20 årene. Selv én prosent mer effektiv organisering vil gi besparelser på over fem milliarder kroner.

Godt organiserte interkommunale samarbeid kan gi mer kompetanse, bedre beredskap, profesjonell drift og lavere sårbarhet. Samarbeid er likevel ikke enkelt. Kommunale ledere peker særlig på tre barrierer: frykt for tap av lokal politisk eller administrativ kontroll, manglende statlige insentiver og uenighet om organisering og ansvar.

Det er reelle innvendinger, men ikke argumenter mot samarbeid. Fellesløsninger må bygges med tydelige formål, god eierstyring, åpenhet, finansiering og klare ansvarsforhold. Kommunestyrene må vite hva de vil med eierskapet, administrasjonene må følge opp, og ansatte må involveres. Samarbeid med de samme kommunene om flere oppgaver, kan også gjøre styringen av dem mindre fragmentert, administrativt enklere og dermed mer oversiktlig for eierne.

Når dette gjøres godt, svekkes ikke lokaldemokratiet. Det styrkes. Kommunestyrene får mer handlekraft fordi de ikke står alene om oppgaver som krever større miljøer enn kommunen kan bære.

Stortinget må ikke tegne et nytt kommunekart for å sikre lovpålagte tjenester. Men Stortinget kan gjøre det enklere å etablere samarbeid, rydde i regelverk og støtte utredning og oppstart. Det må bli enklere å velge solide samarbeidsformer som sikrer kvalitet.

Toten blir ikke én kommune. Men Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten kan bli et viktig eksempel: at et tydelig nei til sammenslåing kan bli et like tydelig ja til mer samarbeid. Norconsult har allerede utredet felles brannvesen i Gjøvikregionen. Vi er ikke i tvil om at et felles interkommunalt selskap vil gi bedre brann- og beredskapstjenester i regionen.

Framtidens kommunale tjenester avgjøres ikke bare av hvor grensene går, men av hvor godt kommunene løser oppgavene sammen til innbyggernes beste. Og der heier vi på hele Toten.