Vi må ha større vann- og avløpsenheter!

I siste nummer av Kommunal Rapport (17.02.22) vies forsiden til rapporten «Mulighetsstudie for VA-sektoren», som konsulentselskapene Oslo Economics, COWI og Kinei har utført for tre departementer. Der slås det fast at «Fylkeskommunen bør overta ansvaret for vann og avløp»*, noe forfatterne av rapporten stiller seg bak.

Leser man litt lenger i artikkelen er de imidlertid langt mindre bastante: «Vi er ikke så opptatt av om ansvaret for vann og avløp legges til fylkeskommunen, kommunalt eide regionale virksomheter eller regionale enheter i en statlig organisasjon. En variant kan være å pålegge alle kommuner i et fylke å samarbeide om vann og avløp», sier prosjektleder Svend Boye.

Når rapportens konklusjon er såpass åpen, er det uheldig at det så tydelig pekes på fylkeskommunen som den beste løsningen. Det skyver fokus vekk fra det enorme investeringsetterslepet i vann- og avløpssektoren. I stedet blir det redusert til en diskusjon om forvaltningsnivåer. Det er beskrivende at kommunene som er intervjuet i saken, reagerer på uttalelsen. De frykter at forvaltningsnivåene skal gå i beina på hverandre hvis ansvaret legges til fylkeskommunen. Det skaper også stor usikkerhet at fem fylker står i fare for å bli oppløst denne våren.

Det er ingen overdrivelse å si at det er store utfordringer i vann- og avløpssektoren. Ifølge en rapport fra Norsk Vann er det et investeringsbehov på nesten 332 milliarder kroner i de kommunale vann- og avløpsanleggene fram til 2040. Det er behov for store investeringer i renseanlegg, alternativ forsyning, overvannstiltak, fornyelse av ledningsnettet og utvidelser av kapasitet for å møte befolkningsvekst.

De fleste mener at utfordringen må løses gjennom samarbeid i større enheter, noe både kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram (Sp) og klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) støtter. Det er også en av hovedkonklusjonene i «Mulighetsstudie for VA-sektoren», der det påpekes at ansvaret bør legges til en «regional enhet». Men dette kan altså løses på flere måter enn å overføre ansvaret til fylkeskommunene.

I rapporten trekkes interkommunale selskaper fram som en løsning. En slik selskapsorganisering svarer på de fleste av utfordringene som rapporten peker på: Gode og forutsigbare rammer, og stordriftsfordeler gjennom lavere kostnader som spres på flere. Større enheter gir også sterkere og mer attraktive kompetansemiljøer, og god eierstyring vil sørge for en tydelig politisk hånd på rattet.

Det finnes flere vellykkede eksempler på interkommunalt vann- og avløpssamarbeid på blant annet Østlandet, og de er oppstått uavhengig av fylkesgrensene. Imidlertid er det langt færre slike selskaper andre steder i landet. Faktisk finnes det ikke ett eneste interkommunalt vann- og avløpsselskap nord for Hamar, og det er nettopp nordover i landet situasjonen er mest prekær. 

Vi er enige i konklusjonen om at kommunene må samarbeide langt mer for å løse utfordringen med investeringsetterslep på vann og avløp. Det kan godt hende at det er nødvendig med et statlig krav om samarbeid. Likevel tror vi kommunene vil være mer komfortable hvis de selv fikk velge sine samarbeidspartnere. Lokal kunnskap vil bidra til å finne den mest effektive måten å organisere arbeidet på. Lokal forankring og eierskap vil i tillegg bidra til at kommunene støtter opp om dugnaden.