Å spare seg til grønn fant

Norges klimaregnskap står og faller på utslipp som skjer nær folk: veitransport, bygg vi eier, avfall vi håndterer, havner vi driver og maskinparken vi bruker hver dag.

Nettopp her vokser utfordringen.

Avstanden mellom utslippsbudsjettet i ikke-kvotepliktig sektor og forventede utslipp – det såkalte ESR-gapet – har økt markant siden i fjor. Det betyr at mer må kuttes hjemme i privat og kommunal sektor, eller kjøpes inn som utslippsenheter fra andre EU-land.

Internasjonale klimakreditter under Parisavtalens artikkel 6 hjelper ikke på ESR-regnskapet. Derfor er lokal omstilling ikke en hyggelig tilleggshistorie – den er selve forutsetningen for at Norge skal levere på klimamålene.

Så lenge det er stort behov for tempo, er det et paradoks at forslag til statsbudsjett for 2026 peker i motsatt retning. Ambisjonene består, men virkemidlene svekkes der utslippskuttene faktisk kan leveres raskt og rimelig.

Rammen til statsforetaket Enova, som skal fremme omstilling til et lavutslippssamfunn, er lavere enn i fjor. Klimasats-ordningen, som er det mest tilgjengelige tiltaket for kommunal omstilling, forblir liten.

Samtidig legges det opp til økt bruk av kvotekjøp fram mot 2030. Når vi gjør oss mer avhengige av å kjøpe klimakutt utenlands, mister vi investeringer, læringseffekter og beredskap hjemme. Det gjør omstillingen dyrere på sikt – både forstaten og for innbyggerne.

Kommunale selskaper er motoren i praktisk klimapolitikk. Vi kan elektrifisere og biogassifisere renovasjonsflåter og servicebiler, bygge ut landstrøm og miljøvennlig drivstoff i havnene, øke materialgjenvinning, energieffektivisere bygg, fase ut fossil spisslast og ruste vann- og avløpssystemer for mer ekstremnedbør.

Dette er ikke pilotprosjekter – det er modne investeringer med dokumenterbar effekt på utslipp, kostnader og beredskap.

Flaskehalsene er ikke tekniske – de er finansielle: Høyere kapitalkost, uforutsigbare støttevinduer, korte horisonter og ordninger som ikke matcher størrelsen på oppgaven.

Regelverkene strammes til, og det er bra. Men nye krav uten tilhørende finansielle verktøy gir i praksis tregere lokal omstilling. For kommunale selskaper betyr det å ta mer risiko, utsette gode tiltak, eller plukke de små prosjektene først – mens de store, kritiske og grønne investeringene blir liggende.

Dermed taper vi både utslippskutt, innovasjon og kapasitet til å håndtere klima- og naturhendelser. Når regnet kommer horisontalt, er det ikke kvoter som hjelper – det er robuste VA-systemer, beredskap i brann- og redningstjenesten og et strømnett som tåler belastningen.

Vi trenger et virkemiddelapparat som speiler ambisjonene. For det første må Klimasats-ordningen løftes og gjøres flerårig, slik at kommuner og kommunale selskaper kan planlegge og gjennomføre store porteføljer for utslippskutt og klimatilpasning – ikke bare enkeltstående tiltak.

For det andre trenger vi tydelige og forutsigbare Enova-spor som er åpne også for kommunale aktører. Det må finnes finansieringsmuligheter for alle som bidrar til sirkulærøkonomisk ressursutnyttelse, investeringer i infrastruktur som ettersorteringsanlegg for å øke utsorteringsgraden, landstrøm og elektrifisering av havner, biogassverdikjeder fra matavfall til drivstoff, og energieffektivisering og varmeomstilling i kommunale bygg.

For det tredje må staten bidra til risikoavlastning i strømnett og vann og avløp. Dette er kritisk infrastruktur med samfunnsnytte, men inntektsstrømmene kommer først lenger frem.

Dette er ikke en ønskeliste – det er en investeringsplan for å levere på Norges klimaforpliktelser på den eneste måten som varer: Ved å gjennomføre omstillingen i Norge.

Hver krone vi legger igjen i lokale verdikjeder for landstrøm, ombruk, biogass, energieffektivisering og robust infrastruktur, gir flere gevinster samtidig. Vi får lavere klimagassutslipp og energibruk, bedre beredskap, høyere kompetanse og flere lokale arbeidsplasser.

Alternativet er dyr “siste-liten-handel” av utslippsenheter og etterslep i kritisk infrastruktur.

Kommunale selskaper står klare, og kan levere raske, målbare kutt og økt klimatilpasning. Men da må virkemidlene få riktig størrelse og innretning.

Regjeringens ambisjoner er gode. Men både verktøykassa og tempoet må opp i samme divisjon. Det koster mindre å bygge løsningen hjemme enn å kjøpe oss fri gjennom kvoter. I tillegg blir den store gevinsten igjen der folk bor.