Utenforskap krever fleksible arbeidsmarkedstiltak

Norge står overfor en alvorlig utfordring: Utenforskapet vokser, og i dag er det rundt 700.000 personer i alderen 20-66 år som står utenfor jobb og utdanning 

Regjeringen anerkjenner dette i forslag til statsbudsjett for 2026, der de skriver at utenforskapet øker og at arbeidsmarkedstiltakene må være fleksible nok til å møte svingninger i ledigheten.

– Likevel velger regjeringen å videreføre dagens rammefinansiering – en modell som gjør at tiltakene får en brå stopp midtveis i året, sier fungerende administrerende direktør Barbro Noss i Samfunnsbedriftene.

– For å bekjempe utenforskapet og møte en vekst i alderspensjonister på 15-20% det neste tiåret, trengs det kraftigere lut enn det regjeringen legger opp til i sitt forslag til statsbudsjett. Vi står overfor et paradigmeskifte i arbeidsmarkedspolitikken. Det handler ikke lenger om å være «snille» og hjelpe de som står utenfor arbeidslivet. Det er vårt massive behov for mer arbeidskraft og faren for følgene av utenforskapet som må være styrende.

I dag finansieres arbeidsmarkedstiltak gjennom faste bevilgninger på statsbudsjettet, altså en rammefinansiering.

Når rammen er brukt opp, må NAV og tiltaksarrangører redusere aktiviteten – uavhengig av behovet. Det betyr at mennesker som står uten jobb, kan miste muligheten til opplæring eller arbeidstrening fordi midlene tok slutt i juni.

– Dette mener vi strider mot arbeidslinjen og skaper uforutsigbarhet både for enkeltmennesker og tiltaksarrangører, sier Barbro Noss.

I stedet mener hun at de fleste midlene til arbeidsmarkedstiltak bør justeres automatisk etter behov gjennom en overslagsbevilgning. Dersom flere mister jobben eller trenger andre arbeidsmarkedstiltak, øker bevilgningen tilsvarende.

– Dette er ingen ny type finansieringsordning. Den brukes allerede for Folketrygdens ytelser, og den fungerer, sier Noss.

– For arbeidsmarkedstiltak vil en slik løsning sikre at ingen faller utenfor bare fordi rammen er brukt opp, og at innsatsen følger konjunkturene – ikke budsjettkalenderen.

Noss sier at Samfunnsbedriftene allerede for to år siden etterlyste overslagsbevilgning for arbeidsmarkedstiltak. Hun registrerer nå at også Spekter etterlyser en slik løsning i sine kommentarer til statsbudsjettet.

– Det viser at stadig flere ser behovet for et taktskifte på dette området, sier hun.

Noss påpeker at regjeringen er på rett vei, men at de går med for korte skritt. I forslag til statsbudsjett for Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser regjeringen at de erkjenner behovet for mer fleksible budsjetteringsformer.

De skriver blant annet at «manglende forutsigbarhet i finansieringen kan gi uheldige avbrudd i oppfølgingen av brukere», og at regjeringen vil se på «hvordan budsjettrammen best kan gjøres mer fleksibel».

– Dette er viktige signaler. Regjeringen viser vilje til å se på modeller som kan ligne overslagsbevilgning – altså ordninger der finansieringen automatisk justeres etter faktisk behov.

– Men foreløpig stanser ambisjonen ved å «vurdere» mer fleksibilitet – ikke innføre den, sier Noss.

Kommunalt eide selskaper spiller en nøkkelrolle i arbeidsinkludering.

– For det første har vi en rekke arbeidsinkluderingsbedrifter blant våre medlemmer. For det andre viser vår arbeidslivsundersøkelse at flere enn 4 av 10 kommunalt eide selskaper hvert år tar inn noen som står utenfor arbeidslivet, sier Noss.

Kommunalt eide selskaper tilbyr praksisplasser, arbeidstrening og rekruttering.

– Men usikker finansiering gjør det vanskelig å bygge stabile fagmiljøer. En overslagsbevilgning vil gi forutsigbarhet som gjør det mulig å satse langsiktig på kompetanse og kvalitet, sier Noss.

Hun lar seg ikke overbevise av motargumentene om svakere budsjettkontroll.

– Regjeringen påpeker selv at utenforskap koster samfunnet langt mer enn målrettede tiltak for inkludering. Én person i varig utenforskap kan koste samfunnet 15–20 millioner kroner gjennom livsløpet. Det er dårlig økonomi å spare på tiltak som får folk inn i jobb.

Noss er påpasselig med å gi regjeringen honnør for å åpne døren til mer fleksible løsninger.

– Men vi er kommet til et punkt hvor det ikke er nok bare å vurdere – det er på tide å handle. En overslagsbevilgning vil sikre et system som reagerer automatisk på behovet i arbeidsmarkedet og som gir NAV og tiltaksarrangører stabilitet i arbeidet for inkludering, sier hun.

– Forutsigbarhet for dem som står utenfor arbeidslivet, bør ikke være et spørsmål om budsjettgrenser. Det bør være et spørsmål om politisk vilje til faktisk å løse problemet.