Når vi nå inviterer til studietur til Brussel, har vi fått på plass et program som vi tror vil friste mange av våre brann- og redningsmedlemmer. 

Vi skal både besøke NATOs hovedkvarter, den norske delegasjonen i Brussel og representanter fra Europakommisjonen. Tema vil være samfunnssikkerhet og beredskap i et EU- og NATO-perspektiv med vekt på brann og redning sin rolle. 

Mange tenker på NATO som en ren militær allianse, men NATO har også et stort engasjement på sivil beredskap. 

De fokuserer blant annet på at sivilsamfunnet må være forberedt på å kunne tåle utfordringer knyttet til å opprettholde kritiske samfunnstjenester, energiforsyning, vann- og matforsyning, kunne håndtere masseskade på mennesker og forflytning av store befolkningsmengder. 

Dette ligger også til grunn for planlegging og dimensjonering av norsk sivil beredskap. Vi vil også få en omvisning i NATO-hovedkvarteret.

EU har også samfunnssikkerhet og beredskap svært høyt på dagsorden, og har etter hvert også opprettet operative flernasjonale innsatsstyrker på ulike områder, deriblant skogbrann og jordskjelv som er relevant for den norske brann- og redningstjenesten. 

Den norske EU-delegasjonen i Brussel oppdaterer oss på status og utfordringer her. I tillegg får vi også innspill fra representanter i Europakommisjonen.

Vi legger også opp god tid til hyggelige sosiale aktiviteter og mingling under oppholdet i Brussel. 

Vi kommer tilbake med mer praktisk informasjon om ikke lenge og åpner snart for påmelding for dette arrangementet. 

Blokker dagene allerede nå i din kalender. Det vil bli avreise på kvelden den 27. september, med retur på ettermiddag/kveld 29. september.

Hva mener NATO og EU om sivil beredskap?

Studietur for brann og redning:

 skriver Norsirk-direktør Stig Ervik at kommuner og interkommunale selskaper (IKS) ikke kan opptre som «gatekeepere» og bestemme over produsentansvarsavfallet og hvor det skal ta veien. Han spør om prinsipper bare skal gjelde én part, og antyder en misnøye med at det skal stilles krav til produsentene.

Ervik har helt rett i at prinsipper ikke bare kan gjelde én part. Det må gjelde alle. Men i dag er det nettopp slik at den kommunale avfallsbransjen får ekstra arbeid og økte kostnader på grunn av produsentansvarsordningene. Produsentene, derimot, slipper unna. Så, ja takk, vi vil gjerne at prinsippene skal gjelde alle parter – også produsentene.

Les også: Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Det er Miljødirektoratets manglende interesse for dette misforholdet som gjorde det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Dagens praksis er i strid med EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018, nettopp fordi Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, der forurenser skal betale.

Tanken bak ordninger for produsentansvar, er å sikre ivaretakelse av produkter som er særlig utfordrende, også når de blir avfall. Derfor har produsenter og importører fått et økonomisk ansvar.

I EUs handlingsplan for en sirkulær økonomi er dette også tydelig koblet til et insentiv for at produsentene skal utvikle produkter som kan gjenbrukes, repareres eller gjenvinnes. Poenget er at man skal bort fra forbrenning og deponering.

Fra og med EUs reviderte avfallsdirektiv er det tydelig beskrevet at det økonomiske ansvaret ligger fullt og helt på produsenter, og at ansvaret ikke skal ligges hos kommuner. Unntak fra regelen kan bare skje ved helt spesifikke situasjoner, og da likevel ikke under gitte minimum.

Ervik gjør et poeng av at vi bruker plastemballasje som eksempel, noe han sier er avfall som har en kostnad og dermed en «negativ» verdi, mens for eksempel EE-avfall har en «positiv» verdi. Han antyder dermed at håndteringen av plastemballasje skulle være i en særstilling.

Det finnes mange ordninger for produsentansvar, og de har ulik utforming og ulike utfordringer. Vi bruker plastemballasje som eksempel for å vise hvordan ordningen ikke fungerer, men vi kunne godt ha tatt for oss de andre ordningene. At noe har «positiv» verdi, hindrer ikke produsentene fra å snike seg unna de samme kostnadene. For eksempel er de ikke i nærheten av å dekke de kommunale avfallsselskapenes kostnader for innsamling av av EE-avfall, og de viser heller ingen interesse for å hente avfallet etter at det er samlet inn. Dermed må kommunene selv ha avfallet liggende på kostbare lagre – uten at produsentene betaler.

Felles for alle produsentansvarsordningene – uavhengig av eventuell verdi på avfallet – er at produsentene viser en kronisk uvilje til å betale de kostnadene kommunale avfallsaktører faktisk har for jobben de gjør for produsentene.

Klagen til ESA er ikke noe kommunal avfallsbransje ønsker. Men dessverre er det den eneste løsningen når miljømyndighetene støtter opp om produsentene – stikk i strid med både regelverk og prinsippet om at forurenser skal betale.

Av en eller annen grunn har returselskapene og miljømyndighetene «gjort opp seg imellom» om hvordan ordningene skal se ut – uten at den kommunale avfallsbransjen har blitt hørt om hvordan dette 

 fungerer for dem. Og det til tross for at den kommunale avfallsbransjen har fått ansvar for innsamlingen. Det kan virke som om Miljødirektoratet har vært fornøyde med at de har fått noen tall de kan rapportere videre, og dermed bare sagt OK til at den tvilsomme praksisen kan fortsette.

Les også: – Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Samfunnsbedriftene tok dette opp allerede i 2009, uten nevneverdig respons fra Miljø- og klimadepartementet. Den gang ville ikke returselskapene for EE-avfall ikke hente mer enn de trengte hos avfallsselskapene, noe som gjorde at EE-avfall hopet seg opp i alle deler av landet.

De samme opplevde vi med plast i 2020, hvor returselskap fikk lov av Miljødirektoratet til å si opp avtaler som ville ha påført dem kostnader. At kommunene ble sittende igjen med hele regningen, var åpenbart ikke så farlig. Også denne gang valgte myndighetene å se en annen vei.

Derfor ble det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Vi ser frem til en likhet for loven, der det ikke bare kommunale avfallsaktører som får svært strenge krav til gjennomføring. Det er på tide at også produsenter må følge gjeldende lover og regler. Og at prinsipper som alle andre må følge, også skal gjelde dem. 

Miljømyndighetene skaper mistillit

Produsentansvar

– Produsenter av plastemballasje har et økonomisk ansvar for plasten også etter at den har blitt avfall. Det betyr at de skal stå for kostnaden som norske kommuner har for innsamling og gjenvinning av plast. Men den regningen vil de ikke betale. I stedet sender de milliardregningen til innbyggerne. Det mener vi er ulovlig, sier Svein Kamfjord.

Han er direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs, som er Norge største arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper. Det omfatter over 100 avfallsselskaper som sitter igjen med regningen når plastprodusentene løper fra ansvaret sitt.

I Norge er det bred enighet om at den som forurenser også skal betale kostnaden for det. Derfor har vi produsentansvarsordninger. Det betyr at produsenter og importører har et ansvar for produktene sine også etter at de er blitt avfall. I praksis skal produsentene betale kostnaden for at kommuner og kommunale avfallsselskaper henter inn plast fra husholdningene og utsorterer så mye som mulig, og sender resten til forbrenning eller deponi.

Med produsentansvar skal produsentene få et insentiv til å lage bedre produkter som kan ombrukes, repareres eller materialgjenvinnes – og redusere plastavfall som går til forbrenning. Produsentansvar gjelder ikke bare emballasjeplast, men også EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer.

I Norge fungerer ikke disse ordningene som de skal. Regelverket er fullt av smutthull, myndighetene har ingen egen oversikt over avfallsmengder, og produsentene kan selv velge hvor mye de vil betale.

– Vi har gjort beregninger som viser at produsentene sniker seg unna en regning på langt over en milliard kroner hvert eneste år. Det er et svært konservativt anslag, og gjelder kun plastemballasje. Totalt kan det være enorme beløp produsentene sniker seg unna hvert år, sier Kamfjord.

– Kommunene har ingen annen mulighet enn å sende regningen videre til innbyggerne som får et høyere avfallsgebyr. Dermed må du og jeg betale for at produsentene fortsetter å sende rundt 200.000 tonn dårlig og miljøfiendtlig emballasjeplast ut i markedet hvert eneste år, sier Kamfjord.

Samfunnsbedriftene har klaget Norge inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA. Årsaken er at Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, slik EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018 krever. Rammeverket er gjeldende for norsk rett.

Fordi norske miljømyndighetene ikke har innført regelverk som oppfyller kravene i utvidet produsentansvar, får heller ikke kommunene og deres avfallsselskaper kostnadsdekning for den jobben de gjør med innsamling og håndtering av avfall. 

– Vår klage til ESA peker også på hvordan Norge bryter statsstøtteregelverket. Når myndighetene lar produsentene slippe regningen for produsentansvar, og skyver kostnadene over på kommunene, må dette regnes som statsstøtte til produsentene. Det er ulovlig, sier Kamfjord.

– I tillegg lar miljømyndighetene produsentene slippe kostnader ved forbrenning av plast som ikke kan gjenvinnes. Dermed har vi et system hvor produsentene – utrolig nok – kan tjene penger på å bruke dårlig plast som ikke kan gjenvinnes. Da er de sikret at de slipper å betale noe. For en uttalt miljønasjon som Norge er dette utrolig flaut, sier han.

Samfunnsbedriftene har skissert en enkel løsning for å rette opp i skjevhetene:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til selv å sette en prislapp på plasten, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.

Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.

Vi må sørge for at kommunene ikke sitter igjen med enorme mengder plast som er sortert ut. Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det.

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne 

Klager Norge inn for brudd på EØS-reglene:

De to siste årene har debattene om høye strømpriser rast i Norge og i Europa. Høye strømpriser er en utfordring for næringslivet, offentlig sektor og husholdningene. Derfor ønsker EU å se nærmere på justeringer av regelverket.

I Europa er medlemslandene splittet i sitt syn på hvordan dette skal håndteres, og i hovedsak delt seg i to interessegrupper: De sør-europeiske medlemslandene og de nord-europeiske medlemslandene.

Statene i sør ønsker en større regulering av kraftmarkedsprisen og har forslått flere ordninger - som at fossil energi ikke skal sette kraftprisen. Samtidig mener nord-europeiske statene at dagens markedssystem fungerer godt og at man ikke bør forhaste store markedsreformer.

EU-kommisjonen uttalte i september 2022 at de ville se på en reform og nå ligger forslaget på bordet. Det vil også omfatte Norge, som er en del av det europeiske strømmarkedet.

Det var store forventinger til innholdet i reformen. Hvor langt og hvor omfattende ville den bli?

 – Kommisjonen er klar på at ordningen for marginalprising i strømmarkedet bør opprettholdes.

 – I tider med forventning til veldig høye og volatile kraftpriser kan EU-kommisjonen aktivere en krisemekanisme, som tillater at de intervenere for å få ned kraftprisen til forbrukere og SMB. Dette vil gjelde for et begrenset volum og tidsperiode. Kommisjonen velger når man definerer det som en slik type krise.

 – Stater må legge til rette for bruk av PPA-avtaler i større grad. Det kan gjøres ved at statene redusere motpartsrisiko ved å stille garantier. Samtidig bør det åpnes for at deler av et fornybart prosjekt kan både finansieres av flere kilder samtidig som PPA-avtaler, markedsprising eller statsstøtte.

Toveisdifferansekontrakter for ny fornybar energi 

– Kommisjonen er klar på at slike kontrakter må designes slik at de i størst grad følger markedsprinsipper. Inntektene til staten som forekommer når markedsprisen er over referanseprisen bør gå tilbake til forbrukerne. Samtidig har det vært en diskusjon om stater kan påføre differansekontrakter for eksisterende kraftprodusenter. Kommisjonen konkludert at en slik ordning vil virke mot sin hensikt.

Kommisjonen foreslår å opprette virtuelle huber for hegding i Europa som ligner på den nordiske systemprisen. Dette skal komplementeres med transmisjonsrettigheter mellom prissone og huben. Transmisjonsrettigheter er lite brukt i Norden. Samtidig har Kommisjonen foreslått at ikke-finansielle parter (inkludert energiselskaper) skal kunne bruke bl.a. bankgarantier som sikring, istedenfor å måtte stille med likviditet.

Kommisjonen er bastant på at forbrukere som produserer egen elektrisitet skal få dette trukket fra regningen. De skal heller ikke betale nettavgifter eller skatter av den andelen elektrisitet. Det er også et ønske om at forbrukere kan gå sammen for å investere i fornybar energi og dele elektrisitet seg imellom.

Strømavtaler som beskytter forbrukeren –

 Forslaget viser til at forbrukere må ha mange avtaler å velge mellom. Det viktigste er at klar og god informasjon er gitt før inngåelse av avtalen. Samtidig pålegges strømleverandører med flere enn 200 000 kunder å tilby fastprisavtale på minimum 1 år. Vilkårene i kontrakten kan ikke endres fra en part, før avtalen utgår.

Forslagene er ikke endelig, men er nå ute på høring i EU og i Norge. Den norske regjeringen har kommunisert at de ønsker innspill til 

Samfunnsbedriftene Energi vil svare på høringen og ønsker gjerne innspill fra alle våre medlemmer.

Ta kontakt med Kristian Dahl Larsen, næringspolitisk rådgiver, om du har spørsmål eller ønsker å komme med innspill. 

Hva betyr egentlig EUs reform av elektrisitetsmarkedet?

På studieturen skulle deltagerne bli med til noen utvalgte organisasjoner, lære mer om deres rolle i næringen, men også dele sine egne perspektiver og erfaringer.

Torsdag 29. september var det første møte med ESPO (European Seaports Organisation). Her møtte vi generalsekretæren Isabelle Ryckbost i den europeiske havneorganisasjonen. Hun redegjorde for ESPOs rolle og hvilke saker som er viktig for havnene i EU.

Videre gikk turen til Europakommisjonen for et møte med representanter fra DG Move og rådgivere til TEN-T, koordinatorene Kurt Bodewig, Pat Cox (MOS), Siamak Jakali og Martin Zeitler.

Representantene fra «Port Unit» i DG Move ga et innblikk i aktuelle saker som AFIR, FuelEUMaritim og ETS. De fortalte også hva EUs utøvende organ vektlegger når det gjelder å realisere Green Deal. Rådgiverne fra TEN-T rettet fokuset mer mot EUs transportsystem og planleggingen rundt.

Senere, i EFTA-sekretariatet, ble deltagerne møtt av representanter fra ESA (EFTA Surveillance Authority). De redegjorde for de viktigste sakene på ESAs dagsorden med tanke på konkurransepolitikken på transportområdet.

Dagens siste møte var med Feig Abbasov i organisasjonen Transport & Environment. De ansatte gjorde rede for deres arbeid innen transportpolitikken, der det kom flere tankevekkende utsagn.

De gikk blant annet tilbake på tidligere utsagn om at LNG som alternativt drivstoff. Det finnes dokumentasjon på lekkasje av metangass ved LNG-bruk på skip. Og dette utfordrer forestillingen om at LNG uten videre er en ren og bærekraftig energikilde for transporten.

Fredag morgen reiste deltagerne ut til Zeebrugge for å møte representanter fra Port of Antwerp-Bruges på hovedkvarteret. Patrick Van Cauwenberghe (International Trade Networks Manager) og hans kollega ga en introduksjon av deres arbeid og havnen.

De fikk også frem de ulike satsingsområdene. I Brugge er det fokus på å være et rent og industrifritt havneområde, for å være mer attraktiv i for eksempel mattransport (med kunder slik som Tropicana).

Det ble også en omvisning på havneområdet, der vi fikk se hvordan ting er lagt opp og hvordan man gjennomfører logistikken.

Havnedirektører på studietur til Brussel

– Konferansene til ESPO holder høyt faglig nivå og er viktige arenaer for erfaringsutveksling, sier fagdirektør Arnt-Einar Litsheim i Norske Havner.

– Et sentralt spørsmål på årets konferanse er hvordan havnene skal forberede seg på morgendagens krav, og hvilken rolle vil havnene spille i fremtidens transportsystem.

Sist ESPO arrangerte fysisk konferanse var i 2019. Konferansen i Oslo 2020 ble avlyst på grunn av pandemien. I 2021 valgte ESPO å gjennomføre en stafett (regatta) over tre dager som involverte havnene Valencia, Bremen og Oslo.

For mer informasjon om konferansen, påmelding og så videre, ta kontakt med 

Havnenes stilling i Europa skal styrkes

ESPOs årskonferanse i Valencia:

- Dette kan vi ikke vente på til den dagen kravene trer i kraft, sier Svein Kamfjord, direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

- Den kommunale avfallsbransjen som Samfunnsbedriftene representerer er, som alltid, tidlig ute og leter etter løsninger som kan tilfredsstille kravene i vår del av verdikjeden.

De mest effektive løsningene krever klarhet i både ansvar, økonomi og oppfølging. Kommunal avfallsbransje har mer enn én gang endt opp med svarteper rent økonomisk, fordi vi har vært for raske med å finne miljøriktige løsninger.

Kommunene har gått foran for å løse storsamfunnets utfordringer, fordi ingen andre gjorde det. Kostnader lempes i stor skala over på kommunene i ulike produsentansvarsordninger på grunn av dette. Vi snakker totalt sett hundrevis av millioner kroner. Årlig.

Slik kan vi ikke ha det i fortsettelsen. Derfor vil Samfunnsbedriftene oppfordre regjeringen til å bruke ressurser på å få på plass hvilke rammebetingelser som skal gjelde.

Vi trenger en forskrift som fordeler ansvaret, sender regningen riktig sted, sikrer kontroll og er nødvendig "ris bak speilet" til de som ikke gjør sin del av jobben.


Det må skje så snart som overhodet mulig, for dette skal gjelde allerede i 2025. 

Stortinget har også bedt regjeringen skynde seg

Samfunnsbedriftenes medlemmer er klare til å ta sitt samfunnsansvar, også med tekstilavfallet. Vi kan ikke nok en gang la innbyggerne ende opp med regningen for et ansvar som fullt og helt skal ligge hos produsentene.

Dårlige erfaringer med elektronikk og med plast har gitt lærdom om at miljøpolitikken må skje i riktig rekkefølge: Først må produsentansvaret på plass – det fikser regjeringen. Deretter finner vi de beste løsninger i fellesskap – og det fikser produsentene, kommunene og resten av verdikjeden.

Tekstilstrategien må få innhold - nå er det bare gode ønsker 

Gode rammer for miljø- og klimapolitikk kommer ikke av seg selv

EU-kommisjonen ønsker at så å si alle fysiske produkter må blir mer miljøvennlige, sirkulære og kreve mindre energiforbruk i hele livsløpet. Det ønsker de å oppnå gjennom strenge krav for produktdesign, som avgjør opptil 80 % av et produkts miljøavtrykk i hele levetiden. Dette skal sørge for at produkter varer lenger, blir mer pålitelige, men også at de kan oppgraderes, repareres og vedlikeholdes. I tillegg skal det sørge økt gjenbruk og ressursutnyttelse.

Lignende krav foreslås også i et eget lovforslag for produkter i byggebransjen. Dette håper man vil gjøre det enklere å skape felles europeiske standarder i bransjen.

Et digitalt produktpass skal sørge for viktig informasjon om produktets egenskaper. Dette gjøres for å oppnå en enklere utsortering, økt materialgjenvinning, mer reparasjon, men også for å belyse andre utfordringer i verdikjeden, slik som farlige kjemikalier i plast m.m.

Videre foreslår kommisjonen lovendringer for å styrke forbrukerrettighetene og komme grønnvasking til livs. Dette gjøres blant annet gjennom økt informasjon om et produkts holdbarhet, reparasjonsmuligheter og oppgraderinger.

EUs strategi for bærekraftige og sirkulære tekstiler var kanskje gårsdagens høydepunkt. Strategien har mye til felles med lovforslaget om økodesign og bærekraftige produkter, blant annet å stille designkrav til tekstiler.

Dette skal inkludere minimumskrav for resirkulert innhold, økt levetid, samt gjøre det lettere å reparere og materialgjenvinne. Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs er svært fornøyd med at det tas til orde for et obligatorisk utvidet produsentansvar for tekstiler. Vi ser at flere av våre ønsker for en bærekraftig utvikling er noe det nå planlegges for.

Begrense eksport av tekstilavfall ut av EU

Hindre grønnvasking ved å styrke forbrukerrettigheter og tilgjengeliggjøre kunnskap om bærekraftige mote

Redusere overforbruk og overproduksjon og innføre tiltak for å motvirke destruksjon av usolgte varer

Innføre insentiver for sirkulære forretningsmodeller

Det viktigste steget framover bli kommisjonens arbeid med å utvikle krav og kriterier for produkter – enkeltvis og gruppevis. Videre vil også det politiske arbeidet med tekstilstrategien bli viktig. Her skal et utvidet produsentansvar fylles med riktig innhold og krav. Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs vil følge dette arbeidet tett videre.

Lovforslag for økodesign og bærekraftige produkter

EUs strategi for bærekraftige og sirkulære tekstiler

  Lovforslag til endringer i byggvareforordningen

  Lovforslag om forbrukerrettigheter og grønnvasking

Faktaark økodesign og bærekraftige produkter

Faktaark strategi for bærekraftige og sirkulære tekstiler

Økodesign og tekstilstrategi på agendaen

Sirkulærøkonomien skyter fart i EU:

- Dette er en ambisiøs målsetning. Men den er helt oppnåelig så lenge vi prioriterer å investere i norske havner fremover, sier fagdirektør Arnt-Einar Litsheim i Norske Havner.

Det var i vinter at en ekspertgruppe la fram 

 – en strategi for det maritime Norge. Her skal Norge ta en ledende posisjon i det grønne skiftet. Det skal vi gjøre ved å satse på digitalisering og nye teknologier.

- Hele den maritime sektoren skal omdannes til en grønn og bærekraftig sektor. I et slikt grønt omskifte vil havnene, som er bindeleddet mellom sjø og land, spille en avgjørende rolle. Havnene må derfor rustes til å kunne ivareta en slik fremtidig rolle, sier Arnt-Einar Litsheim.

Ekspertgruppen konkludere med at Norge er avhengig av et omfattende og forpliktende internasjonalt regelverk, om en skal lykkes som ledende maritime aktør. Gruppen peker spesielt på det som skjer i EU-systemet.

EUs har som målsetning å redusere klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030, og å etablere en bærekraftig omstilling i 2050. Det vil kreve 90 prosent reduksjon av transportutslippene i EU innen 2050.

Dette gjelder alle transportformene, også skipsfarten. De ulike reguleringene som nå er under oppseiling i EU (AFIR, FuelEU Martime og ETS) er konkrete eksempler som skal bidra i denne omstillingen.

Rapporten peker på viktigheten av lav- og nullutslippsløsninger som hydrogen og amoniakk for skip. For de store containerskipene må en finne løsninger som innebærer nye nullutslippsløsninger.

- Det vil i fremtiden være behov for drivstoff i flere havner enn tidligere. Skal skipsfarten klare målene, må havnene øke investeringsnivået fremover, avslutter Litsheim.​

Maritim 21-strategi krever investering i havner

Strategi for det maritime Norge:

EUs grønne giv skal følges opp med konkrete pakker som skal bidra til at Europa blir det første klimanøytrale kontinentet innen 2050. Norge er tett integrert i EUs klimapolitikk. EU har satt full fart i den videre prosessen med å lage større og mer ambisiøse pakker. Samtidig har FNs klimapanel kommet med en ny rapport som viser at klimautfordringene er større enn tidligere antatt, og at det haster med å få ned verdens klimautslipp.

Det pågår nå et intenst arbeid i Europaparlamentet og rådet for å fremme de konkrete forslagene til regulering i lovpakken «Fit for 55». Flere komiteer i parlamentet er involvert i de ulike pakkeforslagene som nå er gjenstand for behandling i EU-institusjonene (triologien). Forslag som naturligvis vil få direkte konsekvenser for norsk samferdselspolitikk i årene fremover.

I 2014 fikk vi direktivet om alternative drivstoffer (2014/94). Det tok Kystverket om lag åtte år å få direktivet inn i norsk lovgivning gjennom en forskrift. EU-kommisjonen foreslår nå en forordning, slik at dette blir en del av EØS-lovgivningen. Forslaget fra EU-kommisjonen er at forordningen skal omfatte hele det transeuropeiske transportnettverket (TEN-T), og ikke bare kjernenettverket. Det betyr at for eksempel flere havner enn Oslo og Narvik vil bli omfattet.

EU-kommisjonen foreslår at forordningen skal gjelde fra 2030 og at det for eksempel skal stilles krav om landstrøm for skip når havneligge er 2 timer eller mer. Videre skal det gjelde for skip fra 5000 bruttotonn og mer. Forslaget er nå til behandling i Transportkomiteen i Europaparlamentet, hvor en tar til orde for at dette skal gjelde fra 2025 og for skip fra 400 bruttotonn. Europaparlamentet støtter EU-kommisjonens forslag til bøter, men vil at de også skal gjelde havner. Enkelte medlemsland, som Tyskland, er på linje med Europaparlamentets.

EU ønsker å styrke arbeidet med avkarbonisering av transportsektoren og vil innlemme skipsfarten i Emission Tracking System (ETS). Da blir skipsfarten en del av kvotesystemet, og for eksempel seilinger mellom havner i EU vil bli hundre prosent omfattet. Når en inkluderer det faktum at EU har doblet sine karbonpriser de siste to årene, blir dette en dreining mot mer bruk av lav- og nullutslippsløsninger. ETS vil fullt ut gjelde for Norge.

Flere medlemsland som har grense mot tre land er skeptiske til forslaget, da en er redd for karbonlekkasje og konkurransesituasjonen mot havner utenfor EU/EØS. En seilas fra for eksempel Hong Kong til Barcelona skal telle 50 prosent. Frykten er at en bygger opp et alternativ i Nord-Afrika.

Selv om Europaparlamentet og deler av medlemslandene ønsker «sterkere lut», så trenger en ikke være rakettforsker for å anta at kompromisset vil ligge en plass mellom posisjonene til de involverte. Likevel er trenden klar. EU er utålmodige, og det vil komme strengere krav og reguleringer på transportområdet.

En vil også i større grad ansvarliggjøre medlemslandene. De medlemslandene som ikke følger opp, kan bli møtt med bøter. Dette er krav og reguleringer som Norge vil være forpliktet av. Når EU intensiverer fokuset på TEN-T havnene, må departementene følge dette opp med blant annet økte bevilgninger til de samme 16 havnene i planer og budsjett.

(Dette innlegget er tidligere publisert i Transport Inside)

Høyt tempo i Brussel

EU påvirker norske havner:

Samfunnsbedriftene møtte denne uken flere sentrale EU-topper for å diskutere hvilken effekt taksonomien vil ha på avfallsområdet. Politiker i Europaparlamentet, Sirpa Pietikäinen (EPP), forventer så små mengder med restavfall som bør forbrennes, at vi må sikre kapasitet til avfallsforbrenning.

Det er Samfunnsbedriftene uenige i fordi en høy kvalitet på materialene som skal resirkuleres er avhengig av at det ikke-gjenvinnbare tas ut av kretsløpet og brennes, eller deponeres.

Omkvedet fra den erfarne politikeren var at vi skal designe og produsere oss ut av avfallsmengdene. Produsentansvarsordninger skal brukes for at produktene ikke skal ende opp som restavfall. Godt design skal sikre gjenvinnbarhet når produktet skal kasseres.

– Jeg forventer ned mot 5 prosent restavfall fra husholdningene og 10 prosent fra næringslivet i løpet av 30 år, fortalte en visjonær og engasjert Pietikäinen.

Hun utdypet videre at avfallsforbrenningsanlegg derfor ikke bør bygges, men at vi i stedet transporterer restavfall som må forbrennes til de områdene som har forbrenningsanlegg.

Samfunnsbedriftene har diskutert behovet for forbrenningskapasitet med Pietikäinen tidligere, blant annet da hun ledet Europaparlamentets arbeid med den første sirkulærøkonomi-pakken.

Også den gangen la hun vekt på de lange perspektivene, men viste også forståelse for at vi ikke er kommet så langt ennå. Hun gjentok denne uken at de nordiske landene har en særlig god forutsetning for å utnytte avfallsenergi. Hennes bekymring gjelder oppbygging av anlegg i sørlige og østlige deler av Europa.

Selskapene som leverer offentlige tjenester, slik som avfallshåndtering, er blant de første som forsøker å tilpasse seg de nye taksonomi-kriteriene. Det vil si å følge miljø- og klimakrav for å kunne få finansiering fra banker og støtteordninger.

Erfaringene så langt er at kriteriene er svært omfattende og arbeidskrevende for små- og mellomstore bedrifter, slik de offentlige avfallsselskapene i hovedsak er. Pietikäinen bekreftet at taksonomien ikke tar hensyn til mindre kommunale aktører og prosjekter, og at det derfor er behov for mer standardisering.

Samfunnsbedriftene har lenge etterspurt at de nasjonale tilskuddordningene åpnes for offentlig sektor. EU-parlamentarikeren bekreftet forventningen om at offentlige aktører er en nøkkelfaktor i det grønne skiftet. Hun både håper og ønsker at offentlig sektor tar i bruk taksonomien og forventer lik standard for offentlig og privat sektor, og minner om at taksonomien skal unngå grønnvasking.

 bedre løsninger enn dagens industrielle standard, understreket Pietikäinen, - det holder ikke å følge lover og regler, du må levere bedre.

Vi skal ha bare 5 prosent restavfall

Forventer kraftig reduksjon i restavfall:

Av direktør Cecilie Bjelland, Samfunnsbedriftene Energi; konsernsjef Audun Grynning, Vidju Holding AS og leder Jan Olav Andersen, El og IT Forbundet

Av erfaring vet vi at det har stor betydning for Norge da vi er forpliktet til å ta inn en rekke av bestemmelsene i norsk regelverk. Det betyr likevel ikke at norske politikere er handlingslammet i møte med EU, men det krever folkevalgte som evner å bruke handlingsrommet som ligger i EØS-avtalen.

Et viktig eksempel på dette er innføringen av funksjonelt skille for kraftselskap, et EU-regelverk som setter stramme rammebetingelser for operasjonell drift for nettselskap.

At vi var pliktige til å innføre regelverket har vært akseptert av alle parter. Hvem og hvordan har imidlertid vært gjenstand for debatt gjennom flere år. Årsaken er at norske myndigheter har lagt seg på en linje som er strengere enn EU.

I resten av Europa praktiseres unntak for selskap med mindre enn 100.000 nettkunder. Norske myndigheter stengte imidlertid døren ved 10.000 nettkunder. I praksis valgte dermed det daværende politiske flertallet i 2021 å se bort fra det handlingsrommet som EU har lagt opp til.

Et handlingsrom som EU åpnet fordi regelen om funksjonelt skille ellers avler unødvendig byråkrati.

Allerede nå ser vi konsekvensene av en uforståelig streng norsk tolkning. Det er nærmere 30 nettselskap som primært opererer i Distrikts-Norge som kan få «EU-unntak». Det fikk de ikke, og derfor må virksomhetene innrette seg etter regler som er lite tilpasset mindre aktører og distriktene de opererer i.

Det er en dårlig nytt for nettkundene, for lokalsamfunn og for ansatte i selskapene. Selskap erfarer nå at regelverket hvert år medfører unødvendige økte kostnader i millionklassen.

Det er en side av saken, en annen er personalsituasjonen der muligheter for å utvikle, tiltrekke og beholde spesialkompetanse i lokalsamfunnene svekkes over tid. Fremtidsbildet blir ikke lysere av at unødvendig stramt rammeverk også kan tvinge fram uønsket utsettelse av tjenester, med risiko for svekket beredskap og dårligere tilrettelegging av nære lærlingeplasser for lokal ungdom.

Situasjonen er med andre ord dessverre omtrent som fryktet. Og det helt uten gode begrunnelser for den strenge norske implementeringen av regelverket.

For energiloven har allerede gode og virkningsfulle regler for å fange opp ulovlig kryss-subsidiering mellom nettvirksomhet og øvrige konsernselskap samt eventuelle brudd på nettselskapenes plikt til nøytral likebehandling.

Myndighetenes oversikt viste ellers at det heller ikke var noen registrerte avvik på disse reglene i 2020, året før lovendringen.

Dagens regjering gir oss imidlertid håp. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV stemte for å bruke hele handlingsrommet i EU-regelverket i 2021. Av hensyn til distriktenes behov for sikkerhet, beredskap og tilgang på god kompetanse.

Det er riktignok ikke tradisjon for å ta opp alle tapte saker til ny behandling ved et regjeringsskifte, men det er unntak. Dårlig rammeverk som legger snublesteiner for utvikling av arbeidsplasser og unødig byråkrati fortjener ikke et langt liv.

Når vi nå ber regjeringen om å ta opp saken om funksjonelt skille, er dette også for å sende et viktig signal om hva vi trenger framover: en regjering som lytter og som er villig til å bruke hele handlingsrommet i EØS-avtalen.

Bruk EUs «energihandlingsrom» nå!

Funksjonelt skille:

 datert den 3. mai slår norske myndigheter fast at de ønsker å ta en sektorvis tilnærming til ESA-saken om «konkurranse på like vilkår».

I brevet slår regjeringen også fast at man vil undersøke om det er behov for å regulere enkelte bransjer for å sikre at de driver i tråd med statsstøtteregelverket. Havner, parkering, bredbånd og avfallshåndtering nevnes som eksempler.

I 2015 påpekte ESA at kommunenes skattefritak og kommunens ubegrensede garanti (at en kommune ikke kan slås konkurs) kan gi kommuner/kommunalt eide bedrifter økonomiske fordeler i konkurransen med private. ESA ba derfor norske myndigheter vurdere å innføre en plikt til å skille ut slik virksomhet i selskaper som betaler skatt og kan gå konkurs.

Regjeringen har siden 2015 utredet saken grundig gjennom rapporter både fra det såkalte «Hjelmeng-utvalget» og av Oslo Economics. Nå er endelig regjeringens syn på saken offentliggjort gjennom Nærings- og fiskeridepartementets brev av 3. mai 2021 til ESA.

Departementets mener at den tilnærmingen som ESA har lagt opp til, der det foreslås å lage generelle regler om separate regnskap og skatteplikt, eller generelle krav om utskilling, ikke er hensiktsmessig.

Hovedargumentet imot ESAs tilnærming er at utredningene viser at omfanget av denne type aktivitet i kommunal sektor er mindre enn tidligere antatt. Regjeringen understreker også at det offentlige allerede i stor grad har innrettet seg på en slik måte at man ikke driver i strid med statsstøttereglene.

- Blant annet ser vi at mye av denne aktiviteten er knyttet til sektorer som allerede er regulert for å tilpasse seg kravene i EØS-retten, og at større økonomisk aktivitet ofte er utskilt i selskaper som betaler skatt og kan gå konkurs, sier næringsminister Iselin Nybø.

Det vises også til at mye av den økonomiske aktiviteten som det offentlige står bak er av begrenset størrelse og at den ikke påvirker samhandelen mellom EØS-landene. Når samhandelen ikke påvirkes, gjelder heller ikke EØS-reglene om offentlig støtte.

Regjeringen foreslår derfor ikke en generell regulering av skatteplikt eller krav om separate regnskap, men ønsker i stedet en sektorvis gjennomgang med sikte på regulering av de aktivitetene og sektorene der det er behov.

Norske myndigheter anerkjenner i sitt brev til ESA at enkelte sektorer bør undersøkes nærmere og at det kan være behov for å regulere noen av disse for å sikre at de driver i tråd med statsstøtteregelverket. I brevet til ESA nevnes spesifikt havner, parkering, bredbånd og avfallshåndtering som eksempler på slike sektorer.

Samfunnsbedriftene er fornøyd med en sektorvis tilnærming slik norske myndigheter foreslår i sitt brev til ESA. Samfunnsbedriftene har underveis i prosessen understreket at innføring av generelle, sektorovergripende tiltak som omfatter all økonomisk innebærer en risiko for at man «skyter spurv med kanon», og at reglene ikke vil stå i samsvar med størrelsen på problemet. En slik tilnærming vil også kunne ramme mindre aktiviteter og tjenester som tilbys av kommuner og/eller kommunalt eide selskaper ved at de administrative kostnadene øker, og deretter i verste fall at gode tilbud til innbyggerne legges ned. Dette vil igjen kunne føre til et samlet sett dårligere tjenestetilbud til landets innbyggere og en dårlig utnyttelse av det offentliges restkapasitet.

Det gjenstår nå å se hvordan ESA stiller seg til regjeringens forslag og hvordan den sektorvise gjennomgangen eventuelt slår ut for Samfunnsbedriftenes medlemmer. Samfunnsbedriftene vil følge saken tett.

Regjeringens pressemelding og brev til ESA

Utredning av samfunnsøkonomiske effekter av tiltak for å fremme like konkurransevilkår for offentlige og private aktører i markedet.

Delrapport 1: Kartlegging av omfanget av økonomisk aktivitet i offentlig sektor.

Delrapport 2 (hovedrapport): Samfunnsøkonomisk analyse av tiltak.

Regjeringen foreslår bransjevis gjennomgang for å sikre lik konkurranse

«Konkurranse på like vilkår» mellom kommunale og private

EUs klassifiseringssystem «taksonomi» skal gi investorer et verktøy for å se hvilke produkter som er fornybare og har liten påvirkning på miljøet. 

Kraftproduksjon er også omfattet, og EU-kommisjonen har fått et mandat til å beslutte tekniske screeningkriterier for hva som kan klassifiseres som grønt. 

I desember sendte EU-Kommisjonen disse kriteriene på høring, og her kom det fram at vannkraft skal behandles annerledes enn annen fornybar kraftproduksjon, som vind og sol. Dette ble møtt med stor skepsis i Norge, siden vi har et særegent kraftsystem, som i stor grad er basert på vannkraft.

Les mer om taksonomi på EU-kommisjonens nettsider

I høringen av regelverket ba norske myndigheter i og Samfunnsbedriftene sammen med næringen om at denne forskjellsbehandlingen ble fjernet. Dette ble vi fra norsk side delvis hørt på. 

Det endelige regelverket ble publisert i april, og der ble det gjort unntak fra livsløpsanalyse for CO2-utslipp av enkelte vannkraftverk, blant annet elvekraft uten magasiner og enkelte store anlegg med magasiner. 

Samtidig ble det i den delen av regelverket som omfatter påvirkning på biodiversitet satt inn henvisninger til vanndirektivet, som norske aktører allerede er underlagt.

Vedtaket betyr at norske vannkraftverk vil bli møtt med noe mer rapporteringskrav for å bevise lave CO2-utslipp ogliten skade på miljøet. 

Uten å møte kravene vil ikke kriteriene oppnås for å få beste rating-status fra EU, noe som vil påvirke finansaktørenes oppfatning av hvor de vil investere og til hvilke vilkår. Dette vil gjelde alle typer investeringer, nye anlegg, opprusting og utvidelse.

Norske vannkraftverk er fortsatt regnet som fornybare. Det viser likevel at EU har en litt annen oppfatning enn hva som er vanlig i Norge. Her er vannkraft ansett som et fornybart og miljøvennlig produkt. 

Men prosjekter andre steder gir til dels store inngrep og utslipp. Det er grunnen til at de ekstra rapporteringskravene er innført, så formbarheten må bevises. Samtidig slipper vindkraft og annen fornybar kraftproduksjon disse kravene, noe Samfunnsbedriftene mener fremdeles bryter med viktig prinsipp om teknologinøytralitet i produksjon.

Regelverket er kontroversielt i EU, og det er mye debatt om kriterier for annen type energiproduksjon også. Siden EU-kommisjonen fikk delegert beslutningsmyndighet er saken avgjort, med mindre Det europeiske råd og EU-Parlamentet velger å forkaste hele regelverket. 

Det er lite sannsynlig, og EU-kommisjonen vil fortsette sitt arbeid med å klassifisere ulike produkter etter bærekraftige kriterier. Denne saken er derfor langt fra over, og det er heller ikke helt avklart hva slags praktiske konsekvenser det får i Norge.

Samfunnsbedriftene har tatt initiativ med Energi Norge til en dialog med Stortinget for å få bedre EØS-prosessene. Denne type saker er svært viktig for norske energiselskaper, og vi mener det må være både formelle og uformelle forum hvor slike saker kan løftes fram. 

Kraftnæringen bidra med sin kompetanse og sitt nettverk i Brussel, for å belyse EØS-saker med fakta. På den måten kan vi få faktabaserte debatter om de energipolitiske sakene som kommer opp.

EU har innført et nytt regelverk for å klassifisere grønne investeringer, kalt taksonomi.

Målsetningen er å vri investeringer i mer grønn retning for nå de ambisiøse klimamålene om 55 prosent reduksjon i klimagasser innen 2030.

#EU

Hva mener NATO og EU om sivil beredskap?

Miljømyndighetene skaper mistillit

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Hva betyr egentlig EUs reform av elektrisitetsmarkedet?

Havnedirektører på studietur til Brussel

Havnenes stilling i Europa skal styrkes

Tekstilstrategien må få innhold - nå er det bare gode ønsker

Økodesign og tekstilstrategi på agendaen

Maritim 21-strategi krever investering i havner

Høyt tempo i Brussel

Vi skal ha bare 5 prosent restavfall

Bruk EUs «energihandlingsrom» nå!

Regjeringen foreslår bransjevis gjennomgang for å sikre lik konkurranse

Vannkraft har fortsatt strengere regler enn vindkraft

Vannkraft betegnes som mindre bærekraftig i EU-forslag

Energibransjen fortjener en skikkelig høring av EUs Ren energipakke

Strømkunder kan bli mer fleksible med "aggregatorer"

Les mer om ...

Hold deg oppdatert!