Endringsforslaget er tilnærmet uendret fra forslaget som ble delt av Miljødirektoratet høsten 2022, og det er på viktige områder lite tilfredsstillende med tanke på oppklaringer for kommunal avfallsbransje. 

Forslaget inneholder blant annet forslag til målkrav for papp- og papiravfall, og glass- og metallavfall fra husholdninger:

papp- og papiravfall fra husholdninger: 80 prosent fra og med 2028 og 85 prosent fra og med 2028

glass- og metallemballasjeavfall fra husholdninger: 85 prosent fra og med 2028 og 90 prosent fra og med 2035,

Forslaget inneholder også krav til at tekstilavfall fra husholdninger, som kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes, utsorteres ved kildesortering fra og med 2025.

Forslaget inneholder også krav om henteordning (med noen unntak) for matavfall, plastavfall, papp- og papiravfall og glass- og metallemballasjeavfall.


Les alle høringsdokumentene på Miljødirektoratets hjemmeside


Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs jobber i samarbeid med medlemmene om høringssvaret i tiden frem mot høringsfristen 15. oktober.


Høring om nye krav til kildesortering av avfall

Inneholder bl.a. målkrav og krav til henteordning for en rekke fraksjoner

Den 5. juli la EU-kommisjonen frem forslag til revidert rammedirektiv for avfall. EUs utøvende organ peker på at rammedirektivet bare delvis har lykkes med å redusere avfallsmengdene og frakoble avfallsmengder fra økonomisk vekst. 

Endringene i direktivet tar for seg to områder med ekstra stor miljøpåvirkning: tekstiler og matsvinn.

Forslaget til revidert rammedirektiv legger opp til at alle EU-land implementerer et utvidet produsentansvar for tekstiler hvor produsentene (gjennom returselskap) får det finansielle ansvaret for innsamling, gjenbruk og materialgjenvinning, og sluttbehandling av alle brukte- og avfallstekstiler, tekstilrelaterte produkter og sko.

EU-kommisjonen legger opp til at tekstilene skal samles inn separat i en strøm, og så sorteres til gjenbruk (første prioritet), forberedelse til gjenbruk (andre prioritet) og så til materialgjenvinning (tredje prioritet). 

EU-kommisjonen erkjenner at det i dag mangler kapasitet på både sortering og materialgjenvinning i Europa, og oppfordrer medlemslandene til å støtte etableringen av slike næringer innenfor rammene av statsstøtteregelverket.

I det foreslåtte produsentansvaret skal produsentene også finansiere plukkanalyser, FoU på sortering- og gjenvinningsteknologi, samt rapportere på separat innsamling, gjenbruk og annen behandling.

Det reviderte rammedirektivet er tydelig på at produsentene, kommuner og sosiale foretak skal samarbeide om innsamling og sortering av tekstiler.

Forslaget til rammedirektiv inneholder ingen konkrete målkrav på gjenbruk og materialgjenvinning av tekstiler.

Matsvinn er verdens mest ressursintensive næring. Gjennom det foreslåtte reviderte rammedirektivet ønsker EU-kommisjonen å redusere miljø- og klimapåvirkningen av matsvinn, samt øke matsikkerhet. 

EU-kommisjonen viser til EUs Citizens Food Waste Panel for virkemidler til å redusere matsvinn. 

De foreslår følgende målkrav for å redusere matsvinn innen 2030 (med referanseår 2020): 

10 prosent reduksjon fra prosess- og produksjon

30 prosent reduksjon fra handel, restaurant og servering samt husholdninger

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har tatt en første kikk på direktivet. Vi vil nå ta en grundig gjennomgang av forslaget, og følge det opp gjennom arbeid i våre EU-organisasjoner, og opp mot norske myndigheter. 

Følg lenkene under for mer informasjon: 

Forslag til revidert rammedirektiv for avfall

EU-kommisjonens forslag til rammedirektiv for avfall skal nå behandles av EU-parlamentet og rådet før det eventuelt blir vedtatt og gjort gjeldende. 

Færre tekstiler og mindre mat skal kastes 

Vil endre rammedirektivet for avfall

 skriver Norsirk-direktør Stig Ervik at kommuner og interkommunale selskaper (IKS) ikke kan opptre som «gatekeepere» og bestemme over produsentansvarsavfallet og hvor det skal ta veien. Han spør om prinsipper bare skal gjelde én part, og antyder en misnøye med at det skal stilles krav til produsentene.

Ervik har helt rett i at prinsipper ikke bare kan gjelde én part. Det må gjelde alle. Men i dag er det nettopp slik at den kommunale avfallsbransjen får ekstra arbeid og økte kostnader på grunn av produsentansvarsordningene. Produsentene, derimot, slipper unna. Så, ja takk, vi vil gjerne at prinsippene skal gjelde alle parter – også produsentene.

Les også: Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Det er Miljødirektoratets manglende interesse for dette misforholdet som gjorde det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Dagens praksis er i strid med EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018, nettopp fordi Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, der forurenser skal betale.

Tanken bak ordninger for produsentansvar, er å sikre ivaretakelse av produkter som er særlig utfordrende, også når de blir avfall. Derfor har produsenter og importører fått et økonomisk ansvar.

I EUs handlingsplan for en sirkulær økonomi er dette også tydelig koblet til et insentiv for at produsentene skal utvikle produkter som kan gjenbrukes, repareres eller gjenvinnes. Poenget er at man skal bort fra forbrenning og deponering.

Fra og med EUs reviderte avfallsdirektiv er det tydelig beskrevet at det økonomiske ansvaret ligger fullt og helt på produsenter, og at ansvaret ikke skal ligges hos kommuner. Unntak fra regelen kan bare skje ved helt spesifikke situasjoner, og da likevel ikke under gitte minimum.

Ervik gjør et poeng av at vi bruker plastemballasje som eksempel, noe han sier er avfall som har en kostnad og dermed en «negativ» verdi, mens for eksempel EE-avfall har en «positiv» verdi. Han antyder dermed at håndteringen av plastemballasje skulle være i en særstilling.

Det finnes mange ordninger for produsentansvar, og de har ulik utforming og ulike utfordringer. Vi bruker plastemballasje som eksempel for å vise hvordan ordningen ikke fungerer, men vi kunne godt ha tatt for oss de andre ordningene. At noe har «positiv» verdi, hindrer ikke produsentene fra å snike seg unna de samme kostnadene. For eksempel er de ikke i nærheten av å dekke de kommunale avfallsselskapenes kostnader for innsamling av av EE-avfall, og de viser heller ingen interesse for å hente avfallet etter at det er samlet inn. Dermed må kommunene selv ha avfallet liggende på kostbare lagre – uten at produsentene betaler.

Felles for alle produsentansvarsordningene – uavhengig av eventuell verdi på avfallet – er at produsentene viser en kronisk uvilje til å betale de kostnadene kommunale avfallsaktører faktisk har for jobben de gjør for produsentene.

Klagen til ESA er ikke noe kommunal avfallsbransje ønsker. Men dessverre er det den eneste løsningen når miljømyndighetene støtter opp om produsentene – stikk i strid med både regelverk og prinsippet om at forurenser skal betale.

Av en eller annen grunn har returselskapene og miljømyndighetene «gjort opp seg imellom» om hvordan ordningene skal se ut – uten at den kommunale avfallsbransjen har blitt hørt om hvordan dette 

 fungerer for dem. Og det til tross for at den kommunale avfallsbransjen har fått ansvar for innsamlingen. Det kan virke som om Miljødirektoratet har vært fornøyde med at de har fått noen tall de kan rapportere videre, og dermed bare sagt OK til at den tvilsomme praksisen kan fortsette.

Les også: – Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Samfunnsbedriftene tok dette opp allerede i 2009, uten nevneverdig respons fra Miljø- og klimadepartementet. Den gang ville ikke returselskapene for EE-avfall ikke hente mer enn de trengte hos avfallsselskapene, noe som gjorde at EE-avfall hopet seg opp i alle deler av landet.

De samme opplevde vi med plast i 2020, hvor returselskap fikk lov av Miljødirektoratet til å si opp avtaler som ville ha påført dem kostnader. At kommunene ble sittende igjen med hele regningen, var åpenbart ikke så farlig. Også denne gang valgte myndighetene å se en annen vei.

Derfor ble det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Vi ser frem til en likhet for loven, der det ikke bare kommunale avfallsaktører som får svært strenge krav til gjennomføring. Det er på tide at også produsenter må følge gjeldende lover og regler. Og at prinsipper som alle andre må følge, også skal gjelde dem. 

Miljømyndighetene skaper mistillit

Produsentansvar

Vi liker å tro at lover og regler bidrar til at Norge når sine klimamål, og vi applauderer når politikerne sier at forurenser skal betale. Men i praksis er regelverket en sveitserost med store hull som gjør at miljøsynderne kan snike seg unna ansvar og økonomiske forpliktelser.

I Norge har vi et produsentansvar, som blant annet gjelder plastemballasje. Det innebærer at produsenter og importører har økonomisk ansvar også når deres produkter blir avfall. I Norge er det kommunen som sørger for henting av plast og så skal systemet fungere slik at det er plastprodusentene som betaler for denne jobben.

Tanken er at det skal straffe seg å selge skrot som ikke kan materialgjenvinnes, men som i stedet må brennes. Når produsenter og importører får et økonomisk ansvar for plastavfall, vil de ta miljøvennlige valg og lage bedre produkter og emballasje som reduserer mengden avfall.

Men, så lenge produsentene kan snike seg unna det økonomiske ansvaret, forsvinner også motivasjonen til å være miljøvennlig. Økonomisk vinning har ofte en lei tendens til å trumfe samfunnsansvar.

Dermed forblir plastproblemet like stort, og kommunale avfallsselskaper må fortsette å hente inn ti-tusenvis av tonn med uren og miljøskadelig plast som må brennes. Når produsentene ikke vil betale, er det kommunene som blir sittende igjen med en regning på over en milliard kroner i året. Dette er et konservativt anslag, og vi snakker fortsatt bare om plastemballasje. Det finnes også produsentansvar for EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer. Regelverket er ikke vanntett der heller.

Når plastprodusentene ikke vil ta regningen, har ikke kommunene annet valg enn å legge den økte kostnaden på avfallsgebyret som innbyggerne betaler. Det smått utrolige er at innbyggerne dermed må betale dobbelt, siden produsentene allerede har lagt på prisen på produktet for å ta høyde for avfallsregningen. Dermed betaler du både når du kjøper produktet, og deretter gjennom et høyere gebyr fordi produsenten sniker seg unna ansvaret.

Myndighetene burde selvsagt ha ryddet opp i dette, men de ser en annen vei. De vil ikke finne ut hvor mye plast og plastemballasje som faktisk blir solgt i Norge. Og de vil heller ikke beregne hva det faktisk koster å hente inn, håndtere, gjenvinne eller brenne plasten. De sier produsentene skal beregne dette selv. Det er å sette bukken til å passe havresekken.

Samfunnsbedriftene er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper, og organiserer dermed de kommunale avfallsselskapene som blir sittende igjen med regningen. Vi mener myndighetene bryter EØS-reglene når det ikke er forurenser som betaler, og mener det er ganske enkelt å sørge for at regningen ender hos produsentene:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til å sette prislappen selv, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.

Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.

Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det. Kommunene skal ikke sitte igjen med enorme mengder plastemballasje som er sortert ut.

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Produsentansvar fungerer ikke:

– Produsenter av plastemballasje har et økonomisk ansvar for plasten også etter at den har blitt avfall. Det betyr at de skal stå for kostnaden som norske kommuner har for innsamling og gjenvinning av plast. Men den regningen vil de ikke betale. I stedet sender de milliardregningen til innbyggerne. Det mener vi er ulovlig, sier Svein Kamfjord.

Han er direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs, som er Norge største arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper. Det omfatter over 100 avfallsselskaper som sitter igjen med regningen når plastprodusentene løper fra ansvaret sitt.

I Norge er det bred enighet om at den som forurenser også skal betale kostnaden for det. Derfor har vi produsentansvarsordninger. Det betyr at produsenter og importører har et ansvar for produktene sine også etter at de er blitt avfall. I praksis skal produsentene betale kostnaden for at kommuner og kommunale avfallsselskaper henter inn plast fra husholdningene og utsorterer så mye som mulig, og sender resten til forbrenning eller deponi.

Med produsentansvar skal produsentene få et insentiv til å lage bedre produkter som kan ombrukes, repareres eller materialgjenvinnes – og redusere plastavfall som går til forbrenning. Produsentansvar gjelder ikke bare emballasjeplast, men også EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer.

I Norge fungerer ikke disse ordningene som de skal. Regelverket er fullt av smutthull, myndighetene har ingen egen oversikt over avfallsmengder, og produsentene kan selv velge hvor mye de vil betale.

– Vi har gjort beregninger som viser at produsentene sniker seg unna en regning på langt over en milliard kroner hvert eneste år. Det er et svært konservativt anslag, og gjelder kun plastemballasje. Totalt kan det være enorme beløp produsentene sniker seg unna hvert år, sier Kamfjord.

– Kommunene har ingen annen mulighet enn å sende regningen videre til innbyggerne som får et høyere avfallsgebyr. Dermed må du og jeg betale for at produsentene fortsetter å sende rundt 200.000 tonn dårlig og miljøfiendtlig emballasjeplast ut i markedet hvert eneste år, sier Kamfjord.

Samfunnsbedriftene har klaget Norge inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA. Årsaken er at Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, slik EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018 krever. Rammeverket er gjeldende for norsk rett.

Fordi norske miljømyndighetene ikke har innført regelverk som oppfyller kravene i utvidet produsentansvar, får heller ikke kommunene og deres avfallsselskaper kostnadsdekning for den jobben de gjør med innsamling og håndtering av avfall. 

– Vår klage til ESA peker også på hvordan Norge bryter statsstøtteregelverket. Når myndighetene lar produsentene slippe regningen for produsentansvar, og skyver kostnadene over på kommunene, må dette regnes som statsstøtte til produsentene. Det er ulovlig, sier Kamfjord.

– I tillegg lar miljømyndighetene produsentene slippe kostnader ved forbrenning av plast som ikke kan gjenvinnes. Dermed har vi et system hvor produsentene – utrolig nok – kan tjene penger på å bruke dårlig plast som ikke kan gjenvinnes. Da er de sikret at de slipper å betale noe. For en uttalt miljønasjon som Norge er dette utrolig flaut, sier han.

Samfunnsbedriftene har skissert en enkel løsning for å rette opp i skjevhetene:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til selv å sette en prislapp på plasten, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.

Vi må sørge for at kommunene ikke sitter igjen med enorme mengder plast som er sortert ut. Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det.

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne 

Klager Norge inn for brudd på EØS-reglene:

De siste årene har ulovlig eksport av EE-avfall vært i søkelyset, blant annet etter et NRK Brennpunkt-program som avdekket omfattende organisert kriminalitet på området. 

De nye reglene skal også bidra til å fremme en mer sirkulær økonomi. Forskriften trer i kraft straks.

De nye reglene slår tydeligere fast at det er forbudt å hente EE-avfall fra mottak. Det er godkjente returselskap eller ombruksaktører som har skriftlig avtale med mottaket som kan hente EE-avfall. 

Ved avtaleinngåelse med en aktører som driver med forberedelse til ombruk (ombruksaktør), er det ytterligere krav til dokumentasjon som skal sikre at EE- avfall bringes til et lovlig avfallsanlegg eller blir materialgjenvunnet.

Pliktene til kommunene og deres avfallsselskaper er flere, deriblant:

Sørge for sortering av EE-avfall fra øvrig avfall og forsvarlig oppbevaring. Hindre fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr, samt muligheten for ombruk, materialgjenvinning og utsortering.

Oppbevaringen skal hindre ulovlig henting av EE-avfall gjennom egnet oppbevaring innendørs eller utendørs, eller ved vakthold, herunder kameraovervåking.

EE-avfall skal kun hentes av aktører som samler inn på vegne av godkjente returselskap eller etter skriftlig avtale med kommunen.

Dette er kun utvalgte eksempler. Det er viktig å gjøre seg kjent med endringene i forskriften og hva det betyr for kommunene. Endringene kan du lese mer om i lenken under. 

Forskrift om endring i avfallsforskriften kapittel 1 

Samfunnsbedriftene bidro med innspill til høringsrunden i 2021 (se lenke under). Her tok vi blant annet opp behovet for full kostnadsdekning, henting av alle innleverte/innsamlede EE-artikler, økt hentefrekvens og kontroll av aktørene i ordningen, samt tilrettelegging for lokal/regional utnyttelse av EE-avfallsprodukter.

Høringssvar fra Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs 2021

Nye EE-avfall-regler skal hindre ulovlig henting og eksport

Reglene for EE-avfall skjerpes

LOOP anbefaler å iverksette tiltak som bidrar til en varig, positiv endring hos forbrukerne. Samtidig vet vi at mange av dere er utålmodige, og trenger handling. Derfor foreslår LOOP å jobbe med et kort og langt perspektiv - i parallell. Kommer vi i mål med felles kampanje? Det avhenger av de enkelte aktørene i bransjen.

Målet er at husholdningene blir enda bedre til å sortere batterier for å redusere faren for brann i anlegg og sørge for ressursutnyttelse. Vi vil fokusere på opplysning og informasjon til forbrukerne. I tillegg må vi jobbe på systemnivå. 

Dette prosjektet krever at mange engasjerer seg. Det er da vi får noe gjort, det er da vi lykkes med å skape den viktige endringen som skal til. Uten felles engasjement blir det neppe noe av et slikt felles løft.

Her er målet å kartlegge hva som kan gjøres bedre på systemnivå. Kan leveringspunktene gjøres synligere? Kan utformingen være annerledes? Vil en batteri-boks være en del av løsningen? Hvordan vi kan lykkes med en enkel og praktisk sorteringsløsning for forbrukerne?

Felles informasjonskampanje der de som er med må bli enige om ambisjonsnivå. Fra kommunesiden er vi vant til å bidra med penger til å utvikle verktøy som kan brukes på kryss og tvers. Samtidig som det møter ulike økonomiske muskler hos avfallsselskapene og kommunene som skal bruke verktøyene. 

Gjennomføring av felles kampanje vil altså være avhengig av at mange nok melder sin interesse. Tiden løper, og batteriene kastes feil. Derfor: Ta kontakt med LOOP i dag for å melde interesse for å være med på å utvikle fellesløsninger for kommunikasjon om batterier. Da vil du få vite mer om hva dere kan bidra med, av kompetanse og penger.

er stor kilde til branner i avfallsanlegg og renovasjonsbiler

inneholder ressurser som bør materialgjenvinnes

skaper usikkerhet hos forbruker når de skal sorteres

Tid for batteri-samarbeid!

LOOP inviterer til felles kommunikasjonsløft:

Fredag kalte regjeringen inn til stormøte om sirkulær økonomi, og Samfunnsbedriftene var blant de som ga sine råd direkte til næringsminister Jan Christian Vestre og klima- og miljøminister Espen Barth Eide.

– Særlig innen avfallsområdet er det vanskelig å gjennomføre omstilling fordi virkemiddelapparatet ikke er godt nok utformet. Økte krav til utsortering for å utnytte ressursene bedre stiller større krav til sorteringsanleggene i avfallssektoren. Disse anleggene er kostbare og ikke egnet til å finansieres gjennom gebyrer alene, sier Brevik.

Sentrale aktører fra næringsliv, offentlig forvaltning, virkemiddelapparat og organisasjonsliv var fredag 3. februar invitert av regjeringen til stormøte om sirkulær økonomi.

Regjeringen mener at langsiktig og bærekraftig forvaltning av ressurser er et grunnprinsipp i deres nærings- og miljøpolitikk. I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at vi må gå fra en lineær økonomi med bruk-og-kast til en sirkulær økonomi.

Samtidig har EU store ambisjoner for en mer sirkulær økonomi. Regjeringen deler ambisjonene og ønsker økt tempo på omstillingen i Norge.

NHO, LO, Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Verdensbanken, Bellona, Framtiden i våre hender, Samfunnsbedriftene og en rekke andre organisasjoner deltok i stormøtet.

Kommunene er pålagt å legge til rette for bedre avfallssortering, noe som anses som en viktig del av overgangen til sirkulærøkonomi. 

– Når kommunale selskaper ikke har tilgang på investeringsmidler på lik linje med private aktører blir situasjonen krevende. For eksempel åpner ikke Enova for støtte til investeringer i disse virksomhetene. Det samme gjelder for Innovasjon Norge. 

Statsrådene gjemte seg ikke unna i salen, men hadde like greit satt seg på podiet sammen med de mange som ga sine innspill om sirkulær økonomi. I oppspillet til stormøtet brukte klima- og miljøminister Espen Barth Eide signaler fra EU som en tydelig føring:

– En mer sirkulær økonomi vil bidra til å redusere klimagassutslipp, forurensning og tap av natur. EUs arbeid med å fremme mer bærekraftige produkter og verdikjeder innebærer konkrete krav til både produksjon og produkter som blir viktig for at norsk næringsliv skal lykkes med grønn omstilling, sier Barth Eide.

Den ballen plukket Samfunnsbedriftene opp.

– I EU er man opptatt av at alle sektorer skal bidra til målene i Green Deal. De satser over 8000 milliarder kroner på omstilling. For norske kommunale bedrifter blir det dermed en konkurransevridning sammenlignet med andre land – hvor de gjennom lovgivingen er pålagt høye krav uten samme tilgang til nødvendige investeringsmidler, sier Brevik.

Han mener avfallsbedrifter i kommunal sektor møter et unaturlig skille i hva som defineres som hvilken type avfall, siden definisjonen mellom husholdningsavfall og næringsavfall er annerledes i Norge enn resten av EØS-området.

– Den norske særloven virker begrensende på veien mot å bli mer sirkulær. Det blir i tillegg tilnærmet umulig å sammenligne utviklingen i Norge med EU-land fordi vi benevner avfall ulikt.

Øivind Brevik la også vekt på at vann- og avløpssektoren opplever at nye regler og pålegg fører til mindre sirkularitet.

– Avløp må renses, men regelverket må ikke utformes slik at det utilsiktet hindrer gode sirkulære løsninger – som for eksempel etablering av et biogassanlegg i tilknytning til renseanleggene. Vi er i ferd med å havne der i dag om ikke Miljødirektoratet endrer pålegg som er gitt.

Det var stor interesse for stormøtet om sirkulær økonomi, og hele 60 aktører ønsket å gi sine innspill. Klima- og miljødepartementet måtte derfor gjøre et utvalg, og brorparten måtte nøye seg med å sende inn skriftlig innspill.

Brevik var godt fornøyd med å være blant de utvalgte.

– Kommunale bedrifter har til felles at de ønsker å være pådrivere og bidragsytere i et fremtidig bærekraftig og sirkulært samfunn. Vi er bevisste vårt samfunnsansvar, og står beredt til å bidra med vår kunnskap i den sirkulære omstillingen vi skal igjennom, sier han.

Vi trenger bedre finansiering av sirkulære løsninger

Samfunnsbedriftene på stormøte om sirkulær økonomi:

– Vi i Samfunnsbedriftene får stadig spørsmålet “kan vi bruke avfallsgebyret til dette?”, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs. 

– Noen oppgaver er lovpålagt, mens andre ganger vil avfallsselskapet bryte loven om de innfrir forventningene. Og forventningene kommer like mye fra eiere, fra befolkningen som fra selskapene selv.

Det dreier seg om alt fra å legge til rette for ombruk, til å gjøre det enklere og bedre for innbyggerne å bli kvitt avfallet sitt.

– I sirkulærøkonomien er ett av målene at mindre og mindre av ressursene i omløp skal bli til avfall. Hvilken rolle har kommunal avfallsbransje i denne omstillingen? Dette var ett av spørsmålene som gjorde at vi engasjerte Deloitte til å gjennomføre denne utredningen, sier Kamfjord.

Deloitte har intervjuet en rekke selskaper, og arrangert innspillsmøter med flere andre, for å kartlegge kommunale avfallsselskapers rammebetingelser, muligheter og barrierer i sirkulærøkonomien.

Kartleggingen viser til hva som er minstekravet i lov- og regelverk, samt hvilke oppgaver og roller kommunal avfallsbransje har fått - eller tatt på seg - som går ut over disse minstekravene. 

Et viktig funn fra kartleggingen er at alle respondentene ønsket å ta en større rolle i sirkulærøkonomien enn det de gjør i dag. Rapporten omtaler en rekke barrierer som står i veien for selskapene, både økonomiske barrierer, og regulatoriske og politiske barrierer.

Deloitte har også levert en juridisk vurdering av kommunal avfallsbransjes mulighetsrom i sirkulær økonomien. Kommunale avfallsselskap er underlagt en rekke rammebetingelser; både europeiske og nasjonale, og hjemlet i alt fra direktiv og forordninger, til lover, forskrifter, og kommunale planer. 

I tillegg foreligger det en rekke retningslinjer og andre ikke-bindende føringer for overgangen til en sirkulær økonomi. Totalt danner dette et nokså komplekst og krevende rammeverk for de kommunale avfallsselskapene, som også er i stadig endring.

– Statsstøtteregelverket, forurensningsloven, selvkostregelverket og det som oppfattes å være manglende politisk vilje, står i veien for økt sirkularitet i kommunal avfallssektor. Vi vil fortsette å jobbe for å endre rammevilkårene og øke sirkulariteten i bransjen, sier Kamfjord.

Den juridiske vurderingen har blitt delt med medlemmene. Er du medlem og ønsker å få den tilsendt? Ta kontakt med 

"Alle" vil bli mer sirkulære - så hva står i veien? 

Roller og ansvar i sirkulærøkonomien:

Skatteutvalget har utredet skattesystemet. Der tar man blant annet for seg virkemidler for sirkulærøkonomien. Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har gitt innspill om å se økonomiske og regulatoriske virkemidler i sammenheng for at de skal få ønsket effekt.

Utvalget understreker at sirkulærøkonomi er et relativt ungt fagfelt. De peker på et stort kunnskapsbehov, og anbefaler en bred 

utredning av tiltak for å fremme ​sirkulære aktiviteter

De mener at tiltak på skatte- og avgiftssiden må vurderes opp mot andre tiltak, blant annet direkte reguleringer og informasjonstiltak. Gitt Samfunnsbedriftenes innspill, er vi da også svært godt fornøyd med en slik innstilling fra utvalget.

Må bli rimelig å gi bort overskuddsvarer

Videre anbefales også utreding av endringer i plikten til å betale skatt og merverdiavgift på varer som gis bort, for å hindre at bedrifter destruerer varer fremfor å gi dem bort til veldedige formål.

-Vi ga Skatteutvalget innspill om denne problemstillingen sammen med en rekke andre aktører, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

-Vi har lenge etterlyst økt bruk av redusert merverdiavgift og skattetiltak for å få fortgang på sirkulærøkonomien. Dette henger tett sammen med andre virkemidler som for eksempel produsentansvar, og er helt nødvendig hvis Norge skal bli mer sirkulært.

-Vi kommer til å jobbe for at denne utredningen kommer raskt på plass, og at alle relevante virkemidler blir vurdert.

Skatteutvalget anbefaler også en tekstilavgift som kan bidra til å redusere natur- og miljøproblemene som oppstår i de tekstilproduserende økonomiene som har mindre utstrakt miljøprising og regulering.

En slik tekstilavgift skal også bidra til å redusere helse- og miljøskader som oppstår i Norge som følge av et høyt forbruk av tekstiler.

Utvalget ønsker en økt sats på forbrenningsavgiften til den generelle satsen for ikke-kvotepliktige utslipp.

I tillegg argumenterer de for en utvidet forbrenningsavgift som også priser andre eksterne kostnader for samfunnet som følge av avfallsforbrenning. Eksempler på dette er lokal forurensning og giftutslipp.

-Vi regner med at bransjen involveres på en god måte i utredningen. Vi kommer til å legge vekt på opplysning omkring effekten av forbrenningsavgift, og hvordan den bør endres for å ha effekten politikerne venter seg – og da særlig med tanke på ønsket om reduserte mengder sendt til forbrenning, sier Kamfjord.

Skatter og avgifter skal gi mer sirkulær økonomi

NOU 2022:20 Et helhetlig skattesystem 

Det kan bety milliardinvesteringer når Europa – også Norge – skal sikre at det vi sorterer og gjenvinner blir nye råvarer. Kriteriene for hva som gir større, eller mindre avtrykk på miljø og klima er førende for investeringer fremover. Men vet vi nok om hva som er gode kriterier?

Mest kjent er bunads-debatten her til lands. Metoden for å slå fast miljøavtrykket kalles PEF – «product environmental footprint». Med denne metoden, slik den foreligger, kommer syntetiske tekstilfibre heldig ut, og naturfibre – slik som ull i bunaden – blir en klimaversting.

Samfunnsbedriftene forventer åpenhet om datagrunnlag og metodevalg. Kommunene og deres avfallsselskaper skal sikre klima- og miljøriktig håndtering av innbyggernes avfall. Det innebærer store investeringer som må tas på bakgrunn av kunnskap. 

Les mer om problemet med datagrunnlaget for utviklingen av metoden

- Vi må være sikre på at pengene som investeres og systemene som etableres gagner klima og miljø, og straffer de med hensikter om grønnvasking av produkter, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

- Riktig og åpent tilgjengelig informasjon til – og fra - alle parter må ligge i bunnen for en slik utvikling.

Den andre sirkulærøkonomipakken var varslet i juli, men ble utsatt til 30. november. Den skal inneholde en 

. Denne gangen skal direktivet gå lenger i forebygging av emballasjeavfall og legge vekt på design som skal fremme ombruk og materialgjenvinning.

Merking er også en del av initiativet som kommer. Merkeordningen som er utviklet av LOOP, Avfall Norge og 50 samarbeidsaktører i bransjen er den ordningen som er best utviklet i Europa. Samfunnsbedriftene har presentert den nordiske merkeordningen for Europakommisjonen ved flere anledninger de siste årene.

Produsentansvar er også en del av det reviderte emballasjedirektivet. Her kan du lese mer om Samfunnsbedriftenes krav til hvordan produsentansvar må utvikles.

Forbrukernes rettigheter skal styrkes. Merking av produkter er ett av tiltakene. I tillegg skal det være enklere å reparere ødelagte varer, slik at de kan brukes lenger.

Samfunnsbedriftene mener at deler av dette må inn i produsentansvaret, slik at produsenten/importøren får interesse av å tilby produkter som varer lenge og som lar seg reparere – og faktisk blir brukt lenge. I tillegg bør det lønne seg å ta vare på, fremfor å kaste og kjøpe nytt. Det trengs en opprydning i regelverk og avgifter knyttet til ombrukstjenester.

«Zero pollution»-pakken fra mai 2021 inneholder forslag som angår vann, avløp og luftkvalitet. I fjor ble forslagene lansert, og 26. oktober i år kommer forslag til lovgivning. I mellomtiden har Europakommisjonen samlet innspill om forslagene, blant annet etter 

 om forslagene som ligger på bordet i Stortingets EU/EØS-informasjon.

EUs grønne giv ble lansert 11. desember 2019. Det er en strategi fra Europakommisjonen for å gjøre Den europeiske union klimanøytral innen 2050.

Et viktig område er å gå fra en lineær økonomi, til en sirkulær økonomi. Noen tiltak for å få til denne overgangen:

strategi for bærekraftige produkter, bl.a. økodesign (mars-22)

Grønnvasking av tekstilavfall kan bli vedtatt

Sirkulærøkonomipakke II kommer 30. november 2022

Vi må ombruke, reparere og gjenvinne mye mer hvis vi skal nå myndighetenes mål om økt materialgjenvinning og reduserte utslipp til jord, luft og vann. I dag sendes altfor mye avfall på deponi eller til energiutnyttelse.

Kommunale avfallsselskaper har etterspurt mer effektive tiltak i lang tid. Ulike ordninger for produsentansvar sier at produsenter og importører skal ha ansvar for sine egne produkter – også når de blir avfall.

Men dårlige utformede forskrifter og manglende kontroll gjør at de slipper unna. Dette vil bare fortsette med regelverket Klima- og miljødepartementet nå har fastsatt. Effektive tiltak glimrer med sitt fravær. Dermed vil Norge slite med å nå klimamålene Stortinget har satt.

Manglende, uavhengig beregning av kommunenes kostnader ved innsamling på vegne av returselskaper. Det medfører at kommunene får for lite betalt, noe som blir en ulovlig kryssubsidiering av næringslivet som slipper å betale det de skulle.

I stedet for et tydelig krav om henting av alle materialer som kommunene sorterer ut, har produsenter og importører heller krav til materialgjenvinning. Det innebærer at de ikke trenger å hente alt som sorteres ut. I praksis bestemmer de selv hvor mye de ønsker å gjøre.



Når produsentene slipper fra ansvaret, havner kostnadene for innsamling av avfall på toppen av innbyggernes avfallsgebyrer. Det følger ikke prinsippet om at forurenser skal betale. Så lenge produsentene slipper å betale, vil de fortsette å oversvømme markedet med skrot som til slutt må sendes til forbrenning.



Næringslivet har avfall som er nesten identisk med det som kommer fra husholdningene. Likevel har de 

 krav til å rapportere på utsortering. Den offisielle årsaken er at det i tillegg til å være dyrt for næringslivet (!), vil være «administrativt krevende å følge opp, både for myndighetene og den enkelte næringsvirksomhet». Miljø er åpenbart ikke viktig nok.



Miljødirektoratet følger heller ikke opp produsenter og importører, noe som betyr at enorme mengder produkter selges ut i markedet uten at det betales for – selv om det er lovpålagt. Manglende tilsyn og kontroll fører til at produsenter lar være å betale kommunene for at de samler inn avfall. Dermed flyttes enda mer av regningen fra produsent til innbyggerne.

Dette er alvorlig, og det får selvsagt konsekvenser for Norge. FNs bærekraftsmål og myndighetenes ønske om å bli et lavutslippssamfunn i 2050 blir meningsløse mål. Vi er milevis unna å komme oss vekk fra OECDs stempel som en ekstrem bruk-og-kast-økonomi.


I en sirkulær økonomi kan vi ikke brenne eller kaste materialene på deponi. Vi må sørge for at de går inn i produksjon av nye produkter. Det krever at vi plasserer ansvaret for dårlige produkter der det hører hjemme, nemlig hos produsent og importør. Det kommer ikke til å skje når regelverket gir kommunene en solid, økonomisk svarteper, og må sende regningen til innbyggerne.

Hvis Norge skal ha troverdighet i en diskusjon om sirkulær økonomi og miljøvennlig produksjon, må vi ta oss kraftig sammen. Det er først når produsenter og importører får tydelige krav og økonomiske insentiver at de endrer design og produksjon. Først da vil produktene bli lettere å ombruke, reparere eller til sist materialgjenvinnes.

Norge må skape mindre avfall 

Tekstiler var tema på Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs sitt fagspor under Årskonferansen 2022. -Hele tekstil-verdikjeden må ses i sammenheng når roller og ansvar skal fordeles, sa fagsjef Marianne Haugland, -og derfor har vi invitert stemmer fra hele verdikjeden til å holde appeller om de viktigste tiltakene for mer sirkulære tekstiler.

Appellene ble diskutert og kommentert av et medlemspanel bestående av Elise Gustavsen (Reno-Vest), Johan Remmen (RfD) og Bjørn Erik Jønsberg (SØIR).

Et mål for dagen var å diskutere hvilken rolle kommunal avfallsbransje skal spille i fremtidens tekstilhåndtering. Med blant annet EUs ambisiøse tekstilstrategi, og det kommende regelverket for separat utsortering av tekstiler innen 2025 er det store endringer på gang, men i dag har vi lite konkret regelverk å forholde oss til. Kommunal avfallsbransje vil gjerne komme i gang med å finne løsninger i tide, så det haster med å få på plass regelverk og virkemidler.

Det største problemet er at det produseres for mange tekstiler. Tekstilforsker Ingun Grimstad Klepp fra SIFO/Oslo Met pekte på at politikken må utvikles for å få ned mengdene som produseres samtidig som den må støtte bærekraftig lokal produksjon. Rune Aale Hansen, daglig leder i Regnskap Norge pekte på endringer i skatte- og mva-lovene som viktige tiltak for å få ned overproduksjonen. Et produsentansvar må se hele verdikjeden under ett, og være omfattende nok til å gjøre det ulønnsomt å overprodusere.

Tekstilnæringen må innovere for å bli mer bærekraftig, sa Linda Refvik, direktør i Norwegian Fashion and Textile Agenda. Det som produseres må brukes lenger, og når det er avfall må det kunne materialgjenvinnes. Det innebærer ny teknologi, men også nye forretningsmodeller.

I dag finnes det nesten ingen nedstrømsløsninger for tekstilavfall, men det kan endre seg raskt. Knut Skinnes fra Norwegian Re:Textile presenterte det som kan bli verdens største sorteringsanlegg for tekstiler, dersom alle brikkene faller på plass.

Arnt Willy Hjelle fra Fretex Miljø pekte på den viktige rollen dagens tekstilinnsamlere spiller, både ved å tilrettelegge for ombruk av brukte tekstiler, men også at de tilbyr sosial bærekraft i form av tilrettelagte arbeidsplasser, og skaffe inntekt til veldedige organisasjoner.

Vi trenger mer erfaring og kunnskap for å kunne konkludere med hvilke innsamlingsløsninger som er best, men det som kom tydelig frem under debatten er at det neppe bør satses på one-size-fits-all. Tekstilavfall skal samles inn i hele landet, og derfor nødvendignat løsningene tilpasses lokale forhold.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs setter tekstiler på agendaen også på Arendalsuka 15. august. Da vil et politikerpanel få fremlagt appeller fra hele verdikjeden, inkludert kommunal avfallsbransje. 

– Der vil vi bygge videre på diskusjonene fra årsmøtet. Det haster med godt, hensiktsmessig og effektivt regelverk – som vedtas av Stortinget, så raskt som mulig.

– Bransjen trenger regelverk for å komme i gang

Sirkulære skatter på årskonferansen:

Årskonferansen går av stabelen 13.- 14. juli. Dag 1 er det felles program for hele Samfunnsbedriftene. Dag 2 har Avfall og ressurs et eget fagspor: Sirkulære skatter.

Rune Aale-Hansen fra Regnskap Norge, Ingun Grimstad Klepp fra SIFO, Knut Skinnes fra Norwegian Re:Textile, Arnt-Willy Hjelle fra Fretex Miljø AS og Linda Refvik fra Norwegian Fashion and Textile Agenda (NF&TA) er noen av stemmene som skal høres.

Alle er enige om at tekstiler må bli mer sirkulære, og veien dit legges nå.

Det blir krav om separat innsamling av tekstilavfall innen 2025, og EUs ambisiøse tekstilstrategi stiller blant annet krav om produsentansvar, og slutten på “fast fashion”. Hvordan regelverket blir til slutt er fremdeles uavklart.

#sirkulær økonomi

Høring om nye krav til kildesortering av avfall

Færre tekstiler og mindre mat skal kastes

Miljømyndighetene skaper mistillit

Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Nye EE-avfall-regler skal hindre ulovlig henting og eksport

Tid for batteri-samarbeid!

Vi trenger bedre finansiering av sirkulære løsninger

"Alle" vil bli mer sirkulære - så hva står i veien?

Skatter og avgifter skal gi mer sirkulær økonomi

Grønnvasking av tekstilavfall kan bli vedtatt

Norge må skape mindre avfall

– Bransjen trenger regelverk for å komme i gang

– Hele verdikjeden må høres når tekstiler skal bli sirkulære

Økodesign og tekstilstrategi på agendaen

Krev bruk av gjenvunnet plast ved innkjøp

Krev bruk av resirkulert råvare i alle innkjøp

Det haster å investere for å nå klimamålene

Fra avfall til ombrukskjøpesenter

Tekstilforbruket må ned

Stortinget må snu bruk-og-kast-økonomien

En sirkulær økonomi krever endret produsentansvar

Ombruk i den sirkulære økonomien

Les mer om ...

Hold deg oppdatert!